Åshild Moldskred har skrevet to bøker før.

– Eg har tidligare gitt ut to ungdomsromaner. Disse handler om Runa, som er halvt bloddrikker, og bestekompisen, Åge. En underliggede tematikk som eg tenkte mykje på under skrivinga, er at det ofte kan vere slik at ein sjølv er sin eigen verste fiende, sier Moldskred.  

I «Berre hopp!» møter vi Ingeborg som er vant til å ha Pernille ved sin side hele tiden. En kul og sterk bestevenninne som vet hva hun skal si hvis noen prøver å erte Ingeborg for høreapparatet. Men nå er de blitt uvenner, og Ingeborg blir stadig minnet på at hun er annerledes. En dag da alt er ekstra vanskelig, gir storebroren til Ingeborg henne en utfordring: For at hun skal slutte å bry seg om hva andre sier om henne, skal hun gjøre fire ting som hun aldri har turt før. Men hvordan skal hun tørre det? Gjøre noe som er så skummelt at hun knapt våger å tenke på det? Og hvordan kan du egentlig vite om du er blitt et tøffere menneske?

– Hvorfor skrev du denne boken? 

– Tematikken var med meg heilt frå starten. Eg visste at eg ville skrive om ei jente med høyreapparat, som sleit med sjølvtilliten. Eg hadde då sjølv brukt høyreapparat i mange år, men var likevel ikkje komfortabel med å fortelje dette til kven som helst. Eg følte på ei skam over å vere høyreapparatbruker og var lei av å kjenne det slik. Gjennom hovudpersonen, Ingeborg, kunne eg skrive om eigne opplevingar og tankar rundt det å ha ei slik funksjonsnedsetting. 

Moldskred mener det er viktig å normalisere at mange mennesker lever med en funksjonshemming.

– Det er mange som lever med både synlege og usynlege funksjonshemmingar, og det er leit dersom dette skal gjere at barn og unge går rundt og føler at dei ikkje passer inn. Dessutan tenker eg at ein del har lite kunnskap om kva det vil seie å ha ei funksjonsnedsetting. Som det at man faktisk kan henvende seg til nokon som sit i rullestol, i staden for å prate til sidemannen. Eller at folk med høyreapparat ikkje nødvendigvis likar at andre snakkar overdreve sakte og høgt. 

– Hva håper du barn tenker etter å ha lest boken? 

– Eg ønsker sjølvsagt at barna skal få eit lite innblikk i korleis det kan vere å leve med nedsatt høyrsel. Men det er også fint dersom lesaren kan reflektere litt over kvifor det ofte er så vanskeleg å like seg sjølv. Lærar Signe seier i boka at: «Viss vi liker oss sjølve, liker vi andre betre.» Eg trur det ligg ein del sannheit i dette. Og forhåpentligvis tenker barna at ein ikkje trenger å vere perfekt for å vere bra nok.