Gå til innholdet
Annonser
phonak Vestfold Audio AS

Debatt: Rehabiliteringsprosessens humanistiske fordring (Hvor individuell er individuell plan)

22.10.2022

Jeg har vært involvert i mange individuelle planer (IP) som har fungert etter sin hensikt. Samtidig har jeg opplevd situasjoner hvor jeg har spurt meg selv hvor individuell egentlig en individuell plan er. Eksempelet omhandler en samtykkekompetent ungdom, med en progredierende diagnose som påvirket hans motorikk.

Av Vegard Horne

 

Alle, også han, visste at han ikke ville bli mer enn kanskje tredve år gammel. Med meg hadde han satt seg et mål om å kunne åpne brusflasker selvstendig. Ved å mestre dette visste han at moren ikke trengte å hjelpe han. Når gruppen omkring den individuelle planen møttes, ble jeg av fastlegen hans spurt om hvordan jeg kunne la en overvektig ungdom lære seg å håndtere brusflaskene selvstendig? Idet jeg påpekte at dette var hans mål, ble jeg bare møtt med stillhet. Det viste seg etter hvert at ingen av målene i den individuelle planen var mål hovedpersonen hadde formulert selv. Det var heller ikke planlagt at han selv skulle delta i framtidige møter. Altså; en individuell plan uten noen form for individuell påvirkning. Jeg har mange flere slike eksempler og vil bare minne om at en individuell plan er en rettighet som skal inneholde enkeltpersonens mål.
 

Selv om man stadig har møtt på lignende situasjoner, har rehabiliteringsfeltet for meg vært det mest interessante å arbeide innen. Min daglige motivasjon var at man potensielt kunne bidra til opprettholdelse av enkeltmenneskets verdighet. Og det interessante var at pasientene eller brukerne hadde mål som omhandlet å kunne utføre daglige aktiviteter som var viktige for dem som person. Det kunne for eksempel handle om å male, lage matretter, holde seg rene eller å handle på butikken. Dette gjaldt både barn, voksne og eldre. Det å ha utgangspunkt i enkeltmennesket egendefinerte ønsker og behov var det mest meningsfulle jeg personlig kunne gjøre.
 

Samtidig vet jeg at det finnes kolleger med et annet syn på hva rehabilitering skal være. Fagpersoner som mener at enkeltmenneskets egne mål kanskje er uhensiktsmessige å ta utgangspunkt i, da mange ikke vet sitt eget beste. Fagpersoner som mener at pasientene eller brukerne må veiledes til å forstå hva som egentlig er viktig. Jeg har alltid funnet en formyndersk, myk paternalisme utfordrende å forholde seg til. Jeg vil påstå at slike holdninger er uetiske og per definisjon i konflikt med rehabiliteringsprosessens hensikt. Jeg ønsker å framheve at enkeltmenneskets livsverdier skal være kjernen i rehabilitering, og det danner utgangspunktet for denne teksten.

 

Hva er rehabilitering og hva er humanisme?

Først bør vi bli enige om noen sentrale begreper. For noen år siden ble rehabilitering definert som en prosess som skulle «(…) ta utgangspunkt i den enkelte pasients og brukers livssituasjon og mål.» (1). Les sitatet på nytt, og spør deg selv om du, eller dine kolleger egentlig tar utgangspunkt i den enkeltes mål? Jeg mener utgangspunktet er godt og beskrivende for hva rehabilitering bør være. Samtidig er det flere som synes den gir for mye makt til tjenestemottakeren.
 

Beskrivelser over hva som bør være sentrale prinsipper for det vi nå omtaler som rehabilitering har eksistert over mange tiår. Det har gjennom tidene vært flere forsøk på å fange rehabiliteringens essens i noen få ord. Tidlig på 1960-tallet ble attføring definert som «(…) det planmessige arbeid for å hjelpe uføre (funksjonshemmede) personer til å oppnå størst mulig selvhjulpenhet, normal beskjeftigelse og sosial tilpasning.» (2). Læreboken sitatet er hentet fra, beskriver attføringsprosessen som en individuell prosess, men samtidig at målsetting omkring klienten er noe som utarbeides av ulike fagpersoner. Tretti år senere konstaterte psykologiprofessor Ivar Lie at ved å «(…) knytte rehabiliteringsmålene til personens egne ønsker har vi tatt konsekvensene av at rehabilitering dreier seg om valg av livsverdier.» (3). Altså enkeltmenneskets valg av livsverdier, ikke fagpersonens råd om det gode liv. Lie satte dermed ord på det som senere ville bli mer regelen enn unntaket.
 

Et tiår senere ble rehabilitering for første gang i Norge behandlet som et overordnet begrep. Det ble da definert som tverrfaglige prosesser for «(…) å gi nødvendig assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogeleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking sosialt og i samfunnet.» (4). Altså er rehabilitering et felt som over relativt kort tid, har beveget seg fra å ta utgangspunkt i generelle målsettinger frembragt av fagpersoner, til å ta utgangspunkt i enkeltmennesket ønsker.
 

Wackerhausen (5) beskriver at humanismens utvikling fra renessansen og fram til vår samtid har noen sentrale kjennetegn. Det mest sentrale er respekten for individets autonomi, egenverdi og ukrenkelighet. Videre er det å tolerere menneskets unike perspektiv og muligheter for å forme sin egen tilværelse, humanismens kjerne. Menneskerettighetene er for øvrig noe man kan omtale som humanismens stentavle. Humanismen har enkeltmennesket som et mål i seg selv.

 

Rehabilitering som humanistisk prosess

Rehabiliteringens og humanismens fokus på enkeltmenneskets egenverdi er selvsagt den største likheten. Jeg vil våge å påstå at rehabilitering er humanisme satt i system. Men hvorfor er det viktig i hele tatt å påpeke at humanisme er rehabiliteringens utgangspunkt? Hvis vi glemmer at enkeltmennesket er hva man innen rehabilitering faktisk tar utgangspunkt i, mister både fagpersonene og tjenestemottakerne seg selv.

Så spør du kanskje deg selv: hva med de menneskene som på grunn av funksjonsnedsettelser ikke kan konstruere sine personlige målsettinger? Da bør man selvsagt spørre seg hva de som kjenner personene best sier. Hva tror de personen ville valgt? Hvis det ikke er mulig å få tak på enkeltpersonens målsetting – kan man da per definisjon kalle det for rehabilitering?
 

Hvordan kan vi sikre at framtidens profesjonelle som arbeider innenfor rehabilitering tar utgangspunkt i enkeltmennesket – og som et minimum følger humanismens grunntrekk? Bør man for eksempel heller utdanne framtidens ergoterapeuter under institutt for humaniora enn for helse- og omsorg? Eller bør man allerede fra grunnutdanningene legge større vekt på enkeltmenneskets verdi innenfor rehabilitering og andre felt? Hvordan kan vi sikre at en individuell plan – virkelig er ett individs plan? Kan slike problemstillinger løses ved rehabiliteringens humanistiske fordring?

 

Referanser

  1. Helsedirektoratet (2021). Rehabilitering (definisjon og lovforankring) [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (lest 30. mars 2022). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/tema/rehabilitering-habilitering-og-individuell-plan
  2. Gogstad, A.C. 1963. Hva forstår vi ved attføring? I: Sentralrådet for yrkesvalghemmede. Lærebok i attføring. Universitetsforlaget.
  3. Lie, Ivar. 1989. Rehabilitering. Prinsipper og praktisk organisering. Gyldendal Norsk Forlag.
  4. Regjeringen. 1998-99. St. meld. nr. 28. Ansvar og meistring.
  5. Wackerhausen, Steen. 2002. Humanisme, professionsidentitet og uddannelse – i sundhedsområdet. Hans Reitzers forlag.

 

Svar på debattinnlegg sender: emt@ergoterapeutene.org

Copyright © 2024 Ergoterapeutene

Norsk Ergoterapeutforbund
Stortingsgata 2, 0158 OSLO
Tlf: 22 05 99 00
Epost: post@ergoterapeutene.org

Ansvarlig redaktør:
Else Merete Thyness
E-post: emt@ergoterapeutene.org
Mobil: 95 73 93 13

Annonseansvarlig:
Erik Sigurdssøn
E-post: erik@addmedia.no
Mobil: 90 03 09 43

Ergoterapeuten er medlem av
Fagpressen

Personvernerklæring

Til Ergoterapeutene.org

Ergoterapeuten er utgitt av
Norsk Ergoterapeutforbund
www.ergoterapeutene.org