Av Haakon Hertzberg

Vi har, tross den siste tidens økning, den laveste ledigheten innenfor OECD-området. Vi har høy arbeidsdeltakelse, et høyt utdanningsnivå og vi har et produktivt arbeidsliv der folk gjennomgående trives og har høy motivasjon i jobben. Likevel er det for mange i yrkesaktiv alder som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet og mottar ytelser.

Dette er noe både NAV, arbeidsgiverne, skolene, helsevesenet og politikerne må jobbe for å endre på. Dette klarer ikke NAV alene. Grunnen til det er ikke bare mangel på ressurser, men også at nøkkelen til arbeidsinkludering må finnes ved hjelp av ulike yrkesgrupper på mange av samfunnets arenaer.

NAVs ambisjon er at vi skal løfte oss mange divisjoner på å jobbe ut mot arbeidsmarkedet og på å formidle folk til jobber. Det er NAVs kjerneoppgave, og der må vi alltid strekke oss etter å bli bedre. Vi må sørge for at mobiliteten blir høyere, at regelverket blir praktisert mer fleksibelt, og vi må hele tiden foreslå forenklinger. Men vi kan ikke oppheve tyngdelovene. Det er dessverre en økende andel av våre brukere som aldri har vært i arbeid, og stadig flere folk langt opp i tjueåra som aldri har hatt en sommerjobb. Denne utfordringen klarer vi ikke å løse alene. Vi trenger hjelp til å iverksette noen grunnleggende endringer som kan demme opp for utenforskapet. Ergoterapeutenes kompetanse er svært viktig i arbeidet med å få til dette. 

Vi i NAV beregner årlig hvor mange årsverk som går tapt på grunn av arbeidsledighet eller sykdom. I 2014 mistet vi over 600 000 årsverk på grunn av sykefravær, uførhet, nedsatt arbeidsevne som følge av helseplager og arbeidsledighet. Dette utgjør nesten ett av fem årsverk i arbeidslivet. Det mest slående med disse tallene er at så mange av de tapte årsverkene tilsynelatende skyldes dårlig helse. Men vi nordmenn har en særdeles god folkehelse. Det rimer derfor dårlig at det store volumet av tapte arbeidstimer skyldes helseproblemer.

Det er tre store motorveier fra arbeidsmarkedet til et liv i utenforskap. Den ene handler om frafall fra videregående opplæring. Behovet for ufaglært arbeidskraft er kraftig redusert og vil bli stadig mindre i åra som kommer. Ni av ti personer med høyere utdanning deltar i arbeidslivet. For dem som bare har fullført grunnskolen, gjelder dette bare for seks av ti. For mange ungdommer blir gående på kortsiktige NAV-tiltak fremfor å bli motivert til å fullføre videregående skole. Nøkkelen til å få flere gjennom videregående opplæring er alternative løp, gjerne med utgangspunkt i en arbeidsplass. Tiden er inne for å sørge for at «alle» fullfører videregående opplæring. Det må skolene hjelpe oss med. Det er i økende grad en forutsetning for å få varig innpass på arbeidsmarkedet.

Den andre motorveien til fravær av arbeid starter gjennom langvarig sykefravær. Jo lengre en person er sykmeldt, desto større er sannsynligheten for at vedkommende aldri kommer tilbake i arbeidslivet. Svært mange som går mer enn ett år sykmeldt, ender opp på mer langvarige ytelser, som arbeidsavklaringspenger og uførepensjon. Det er en utfordring for den enkelte og et tap for samfunnet. Fra en posisjon i arbeidslivet er mange på kort tid over i en stilling ganske fjernt fra arbeidslivet. Derfor er det helt avgjørende at sykmeldte beholder en tilknytning til arbeidslivet. Det kan vi oppnå ved at legen ikke alltid sykmelder hundre prosent, men graderer sykmeldingen slik at den enkelte beholder kontakten med jobben. Dette må helsevesenet hjelpe oss med.

Den tredje store motorveien til et liv utenfor arbeidsmarkedet er mangel på integrering av personer med innvandringsbakgrunn. Det gir mindre og mindre mening å snakke om «innvandrere» som en ensartet gruppe, fordi vi innenfor denne gruppen finner stadig større forskjeller. Fra den fremste ekspertisen på sentrale områder, via grupper som har særdeles høy sysselsetting, til store grupperinger som står svært langt unna arbeidsmarkedet. 

Felles for de siste er ofte svake norskkunnskaper og liten utdanning og praksis fra hjemlandet. Med en slik bagasje stiller man langt bak i køen til arbeidsmarkedet, og det kreves ofte lange løp for å kvalifisere for jobber - løp som krever omfattende tiltak som det er knapphet på. Spesielt gjelder dette satsninger som inneholder både solid språkopplæring og arbeidspraksis.

Vi bruker årlig mer enn sju milliarder kroner på arbeidsmarkedstiltak for å få arbeidsledige i jobb. Dette er en viktig samfunnsinnsats, og NAV er pålagt å kjøpe disse tjenestene fra arbeidsmarkedsbedrifter og andre aktører i dette markedet. En hovedutfordring i dag er at vi bruker for mye av disse pengene utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. 

I stedet for å sende alle inn i lange forberedelsesløp i såkalt skjermede virksomheter bør mange gå rett inn i de ordinære bedriftene. For å få til det må vi gi bedriftene tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for personene de tar imot, samtidig som NAV eller arbeidsmarkedsbedrifter følger opp både bedriften og den enkelte tett og individuelt. Javisst har vi gode eksempler på dette i dag, men det bør skje i mye større skala.

For å knekke inkluderingskoden må vi innsnevre de tre store motorveiene til utenforskap: Langvarig sykefravær, frafall fra videregående opplæring og mangel på integrering av store innvandrergrupper. Og vi trenger forenklinger som gjør at vi kan finne løsningene direkte i det ordinære arbeidslivet, uten forsinkende omveier.