Av Else Merete Thyness
Nils Erik Ness ble valgt, ved akklamasjon, som Ergoterapeutenes forbundsleder på landsmøtet i 2014. Da hadde han vært nestleder i fire år. Som forbundsleder introduserte han ordet mulighetsrommet til medlemmene: et «rom» der ergoterapeuter utgjør en forskjell i samfunnet. På sin vakt har han også løftet enda tydeligere fram betydningen av hverdagsaktiviteter, ikke bare for ergoterapeuter, men også i samfunnet rundt.
– Meg bekjent er vi den eneste profesjonen som har vitenskapsbasert hverdagsaktiviteter, sier han.
Nå overlater han roret til yngre krefter.
– Vi har hatt en god utvikling de siste årene. Dette skyldes ikke minst et fantastisk teamarbeid i organisasjonen. Fortsett å stå sammen om faget, sier han.
Av Else Merete Thyness
– Hvor jobber du?
Jeg jobber i DNT Oslo og Omegn, som er den største medlemsforeningen i Turistforeningen. Den Norske Turistforening (DNT) består av 57 medlemsforeninger med tilknyttede lokallag og har over 268 000 medlemmer.
– Hva jobber du som?
– Administrasjonen i DNT Oslo og Omegn består av rundt 45 ansatte. Jeg er fagsjef for «Prosjekter og helse» i Aktivitetsavdelingen.
– Hvor lenge har du hatt jobben?
– Jeg har vært ansatt siden 2012. Jeg begynte som prosjektleder for et turtilbud som heter «Aktiv i 100». Her organiserte vi lavterskelturer for voksne i nærmiljøet. Gjennom prosjektet har vi etablert ni lokale nærturgrupper i Oslo. Siden 2014 har jeg hatt de nåværende arbeidsoppgavene mine.
– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene?
– Mine viktigste arbeidsoppgaver er å utvikle aktivitetstilbud som kan bidra til at nye grupper tar i bruk friluftslivet. Tilbudene er avhengig av ekstern finansiering. Jeg bruker derfor mye tid på å skrive prosjektsøknader til ulike instanser. Jeg har et overordnet ansvar for å følge opp de prosjektene vi får innvilget.
– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din?
– Jeg jobber med friluftsaktiviteter for ulike målgrupper, så det er bra å ha en forståelse for aktivitet og hvilke krav og muligheter det ligger i ulike aktiviteter. For eksempel er det viktig, når vi legger opp turer for folk med forskjellige funksjonsnivåer, å vurdere turterrenget og finne muligheter til å tilpasse turen underveis ved å se på alternative ruter.
– Er det viktig at en ergoterapeut har denne jobben?
– Dette er en jobb som mange ulike yrkesgrupper kan ha. Ergoterapeuter har god kunnskap om aktivitet, og de sosiale mulighetene som ligger i å skape gode aktivitetstilbud. Jeg har også en master i psykisk helsearbeid. Gjennom masterutdanningen fikk jeg trening i å skrive prosjektoppgaver, noe som har vært viktig for å skrive gode prosjektsøknader.
– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte?
– Det er gøy og spennende å jobbe innenfor en organisasjon som jobber med friluftsliv. Vi mener at friluftslivet har et stort potensial og er et betydningsfullt tiltak for folkehelsa. Friluftslivet kan også være en nøkkel til integrering. Mange flerkulturelle forteller at det var gjennom turgåing at de ble integrert.
– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme?
– Jeg vil oppmuntre ergoterapeuter til å søke jobber innenfor organisasjoner, hvor det ofte er en særegen drive og stort engasjement. Jeg vil også benytte anledningen til å anbefale alle som har mulighet, til å bruke friluftslivet som aktivitetsform. Friluftsliv har masse potensial. Det er gratis, inkluderende og har en veldokumentert helsemessig gevinst.
Av Haakon Hertzberg
Vi har, tross den siste tidens økning, den laveste ledigheten innenfor OECD-området. Vi har høy arbeidsdeltakelse, et høyt utdanningsnivå og vi har et produktivt arbeidsliv der folk gjennomgående trives og har høy motivasjon i jobben. Likevel er det for mange i yrkesaktiv alder som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet og mottar ytelser.
Dette er noe både NAV, arbeidsgiverne, skolene, helsevesenet og politikerne må jobbe for å endre på. Dette klarer ikke NAV alene. Grunnen til det er ikke bare mangel på ressurser, men også at nøkkelen til arbeidsinkludering må finnes ved hjelp av ulike yrkesgrupper på mange av samfunnets arenaer.
NAVs ambisjon er at vi skal løfte oss mange divisjoner på å jobbe ut mot arbeidsmarkedet og på å formidle folk til jobber. Det er NAVs kjerneoppgave, og der må vi alltid strekke oss etter å bli bedre. Vi må sørge for at mobiliteten blir høyere, at regelverket blir praktisert mer fleksibelt, og vi må hele tiden foreslå forenklinger. Men vi kan ikke oppheve tyngdelovene. Det er dessverre en økende andel av våre brukere som aldri har vært i arbeid, og stadig flere folk langt opp i tjueåra som aldri har hatt en sommerjobb. Denne utfordringen klarer vi ikke å løse alene. Vi trenger hjelp til å iverksette noen grunnleggende endringer som kan demme opp for utenforskapet. Ergoterapeutenes kompetanse er svært viktig i arbeidet med å få til dette.
Vi i NAV beregner årlig hvor mange årsverk som går tapt på grunn av arbeidsledighet eller sykdom. I 2014 mistet vi over 600 000 årsverk på grunn av sykefravær, uførhet, nedsatt arbeidsevne som følge av helseplager og arbeidsledighet. Dette utgjør nesten ett av fem årsverk i arbeidslivet. Det mest slående med disse tallene er at så mange av de tapte årsverkene tilsynelatende skyldes dårlig helse. Men vi nordmenn har en særdeles god folkehelse. Det rimer derfor dårlig at det store volumet av tapte arbeidstimer skyldes helseproblemer.
Det er tre store motorveier fra arbeidsmarkedet til et liv i utenforskap. Den ene handler om frafall fra videregående opplæring. Behovet for ufaglært arbeidskraft er kraftig redusert og vil bli stadig mindre i åra som kommer. Ni av ti personer med høyere utdanning deltar i arbeidslivet. For dem som bare har fullført grunnskolen, gjelder dette bare for seks av ti. For mange ungdommer blir gående på kortsiktige NAV-tiltak fremfor å bli motivert til å fullføre videregående skole. Nøkkelen til å få flere gjennom videregående opplæring er alternative løp, gjerne med utgangspunkt i en arbeidsplass. Tiden er inne for å sørge for at «alle» fullfører videregående opplæring. Det må skolene hjelpe oss med. Det er i økende grad en forutsetning for å få varig innpass på arbeidsmarkedet.
Den andre motorveien til fravær av arbeid starter gjennom langvarig sykefravær. Jo lengre en person er sykmeldt, desto større er sannsynligheten for at vedkommende aldri kommer tilbake i arbeidslivet. Svært mange som går mer enn ett år sykmeldt, ender opp på mer langvarige ytelser, som arbeidsavklaringspenger og uførepensjon. Det er en utfordring for den enkelte og et tap for samfunnet. Fra en posisjon i arbeidslivet er mange på kort tid over i en stilling ganske fjernt fra arbeidslivet. Derfor er det helt avgjørende at sykmeldte beholder en tilknytning til arbeidslivet. Det kan vi oppnå ved at legen ikke alltid sykmelder hundre prosent, men graderer sykmeldingen slik at den enkelte beholder kontakten med jobben. Dette må helsevesenet hjelpe oss med.
Den tredje store motorveien til et liv utenfor arbeidsmarkedet er mangel på integrering av personer med innvandringsbakgrunn. Det gir mindre og mindre mening å snakke om «innvandrere» som en ensartet gruppe, fordi vi innenfor denne gruppen finner stadig større forskjeller. Fra den fremste ekspertisen på sentrale områder, via grupper som har særdeles høy sysselsetting, til store grupperinger som står svært langt unna arbeidsmarkedet.
Felles for de siste er ofte svake norskkunnskaper og liten utdanning og praksis fra hjemlandet. Med en slik bagasje stiller man langt bak i køen til arbeidsmarkedet, og det kreves ofte lange løp for å kvalifisere for jobber - løp som krever omfattende tiltak som det er knapphet på. Spesielt gjelder dette satsninger som inneholder både solid språkopplæring og arbeidspraksis.
Vi bruker årlig mer enn sju milliarder kroner på arbeidsmarkedstiltak for å få arbeidsledige i jobb. Dette er en viktig samfunnsinnsats, og NAV er pålagt å kjøpe disse tjenestene fra arbeidsmarkedsbedrifter og andre aktører i dette markedet. En hovedutfordring i dag er at vi bruker for mye av disse pengene utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.
I stedet for å sende alle inn i lange forberedelsesløp i såkalt skjermede virksomheter bør mange gå rett inn i de ordinære bedriftene. For å få til det må vi gi bedriftene tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for personene de tar imot, samtidig som NAV eller arbeidsmarkedsbedrifter følger opp både bedriften og den enkelte tett og individuelt. Javisst har vi gode eksempler på dette i dag, men det bør skje i mye større skala.
For å knekke inkluderingskoden må vi innsnevre de tre store motorveiene til utenforskap: Langvarig sykefravær, frafall fra videregående opplæring og mangel på integrering av store innvandrergrupper. Og vi trenger forenklinger som gjør at vi kan finne løsningene direkte i det ordinære arbeidslivet, uten forsinkende omveier.
Av Else Merete Thyness
– Hvor jobber du?
– Jeg jobber i Tilrettelagt Fritid, som er underlagt Kultursektoren i Skedsmo Kommune.
– Hva jobber du som
– Jeg jobber som fritidskonsulent. Tilrettelagt Fritid gir fritidstilbud til psykisk utviklingshemmede og psykisk syke, og administrerer gruppetilbud, kontakt mellom én fritidskontakt og én bruker og bistand til deltakelse i aktivitet. For å kunne delta i ordningen må brukeren sende en søknad til tjenestekontoret, som fatter vedtak. Etter det er det opp til oss i Tilrettelagt Fritid enten å finne en gruppeaktivitet, eller en egnet fritidskontakt til vedkommende.
– Vi har jobbet med grupper i mange år og ser at gruppetilbudene skaper positive ringvirkninger, der medlemmene ofte møter hverandre utenom gruppeaktiviteten også. Det overordnede målet vårt er nettopp at vi skal være behjelpelige på den sosiale arenaen. Vi ønsker å bidra til fellesskap der den enkelte opplever tilhørighet og blir inspirert og stimulert.
– Hvor lenge har du hatt jobben?
– Jeg ble fulltidsansatt første juni 2014, men har jobbet som fritidskontakt siden 2003. Blant annet har jeg vært leder for sommerleiren for voksne med psykisk og fysisk handikap siden 2008.
– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene som fritidskonsulent?
– Jeg har ansvaret for fritidstilbudet i grupper for voksne med psykisk utviklingshemming og delvis ansvar for gruppetilbudet til psykisk syke. I tillegg til dette er jeg selv leder for et av gruppetilbudene, som heter «Aktiv-gruppa». Her har jeg med meg en annen ergoterapeut, Karoline Lindblad Nymann, som er fritidskontakt og medleder. Gruppen er et tilbud til unge gutter som gjerne vil gjøre noe fysisk aktivt sammen med andre. I fjor het gruppa «Topptur-gruppa». Da besto den av elleve gutter i alderen 15 til 25 år. Vi satte oss et krevende mål: Å bestige Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen, og forberedte oss i nesten et år til denne turen. Hver onsdag møttes gutta og to fritidskontakter, enten for sosialt samvær eller for å trene. I juni i fjor dro vi så avgårde på tur. Været var for dårlig til at vi kunne gå opp på Galdhøpiggen, men Soleggen var et godt alternativ.
– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din?
– Jobben som fritidskonsulent handler mye om aktivitet og deltakelse, det å se hvor folk er i øyeblikket og hvilke potensialer de har. Det er også viktig å kunne tilrettelegge for aktivitet, lage oppgaver som folk kan mestre, og gjerne kreve litt ekstra innsats av dem. Hvis vi drar på tur, er det for eksempel ikke vi som lager bålet. Vi forklarer hvordan det skal gjøres, og sørger for at deltakerne opplever mestring.
– Jeg bruker også ergoterapikompetansen min i veiledning av fritidskontaktene. Jeg forsøker å motivere dem til å finne oppgaver og aktiviteter som gjør at deltakerne må strekke seg litt. Det handler om å jobbe med hendene på ryggen og ikke sy puter under armene på folk.
– Er det viktig at en ergoterapeut har denne jobben?
– Det er ikke viktig, men som ergoterapeut har du en god bakgrunn for å gjøre denne jobben. Vi har trening i å se menneskers ressurser, gi dem mål de kan strekke seg mot, og tilrettelegge slik at de når målene. Da vil de oppleve mestring, både fysisk og sosialt.
– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte?
– Ja det er det. Denne jobben handler mye om å gi mennesker muligheter de ellers ikke ville hatt.
– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme?
– Det kan anbefales, særlig det å være gruppeleder. Her får jeg virkelig brukt ergoterapikompetansen.
Av Else Merete Thyness
– Hvor jobber du?
– Jeg jobber for tiden i Smøla kommune, Møre og Romsdals nordligste kommune med rundt 2150 innbyggere, en kommune som i 2015 bosatte sine første flyktninger siden andre verdenskrig.
– Hva jobber du som?
–Jeg er ansatt som ergoterapeut i flyktningetjenesten og kommunehelsetjenesten. En kombistilling, altså.
– Hvor lenge har du hatt jobben?
– Jeg har vært ansatt siden sommeren 2015.
– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene?
– Det er å styrke integrerings- prosessen for våre nybosatte flyktninger fra blant annet Syria. Etter at de har fått innvilget opphold, planlegger vi og bosetter dem i samarbeid med IMDi og asylmottak. I min jobb går mye tid til å veilede, undervise, organisere gruppeaktiviteter, koordinere tjenester og samarbeide tett med flyktningekonsulent, frivillige og andre deler av offentligheten. Jeg er tilstede i hverdagslivet til flyktningene og driver med mye miljøterapeutisk virksomhet. Sammen med Voksenopplæringen arbeider vi sammen for å skape et best mulig introduksjonsprogram og integrering med de forutsetningene og ressursene vi har. Jeg vil også føye til at jeg har faglig ansvar for ergoterapitjenesten i kommunen og er synskontakt i tillegg.
– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din?
– Jeg støtter meg til de dynamiske systemteoriene i ergoterapi, som MOHO og CMOP-E, for hvordan jeg tenker, vurderer og forstår menneskene jeg møter. Da mye av arbeidet er av psykososial art, er kommunikasjons- og relasjonskompetanse viktig. Det samme med deltakelses-, myndiggjørings-, mestrings- og meningsbegrepet. Vi vil jo at de skal få oppleve livet her som noe meningsfylt og trygt og samtidig oppleve valgmuligheter, verdighet og kontroll over eget liv. Kunnskap om migrasjonshelse, kultur og psykisk helse er også verd å nevne i denne sammenheng. Jeg ønsker også å trekke fram rammeverket Occupational Justice, som er retningsgivende for hva som er å anse som en rettighet. Eksempelvis har vi hatt et fokus på at alle kvinnene skal få ha muligheten til å delta på svømming hver mandag. Noen sa nei starten, men etter hvert ble det en svært populær og samlende aktivitet. Hver torsdag har vi fysisk aktivitet sammen i gruppe, og gleden er stor når én blir helten på laget i et spill kanonball. Mange IADL-aktiviteter krever mye repetering og veileding fra vår side, så mye av min tid går til dette. Da er det svært nyttig å ha kunnskap om aktivitetsanalyse og veiledningskompetanse.
– Er det viktig at en ergoterapeut har denne jobben?
– Denne jobben passer nok flere faggrupper innen helse- og sosialfag, tenker jeg. Livet i eksil er ofte svært stressende for den som har flyktet fra sitt hjem og hverdagsliv, noe som kan påvirke selvforståelsen, helsen og mestringskompetansen som følge av tap av nettverk, roller og rutiner. Til dette har ergoterapeuter et veldig fint og helhetlig fokus på hverdagslivet som gjør dem godt egnet. Vi er gode å snakke med, kan tilrettelegge aktivitet og er «programmert» til å utløse ressurser hos dem vi jobber med. Tanken har streifet meg at kanskje integreringsarbeid bør få en større rolle i samfunnsoppdraget vårt.
– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte?
– Absolutt! Her har ergote- rapeuter mye de kan bidra med. Integrering handler i bunn og grunn om å bygge et velfunge- rende hverdagsliv i eksil, med alt det som hører til. Alt fra å mestre instrumentell ADL som å betjene en nettbank, til å få oppleve meningsfulle roller og relasjoner som kan være med på å fremme livskvalitet og deltakelse i samfunnet. Av den grunn er det kanskje ikke så utradisjonelt, det er jo midt i ergoterapiens arbeidsområde. For meg har nok min tid som utvekslingsstudent i WayaWaya i Zambia, vært en stor inspirasjon til å tenke innovativt og jobbe på tvers av språk- og kulturbarrierer.
– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme?
– Ja, hvorfor ikke? Det er spennende, aktuelt og givende å jobbe i dette feltet. Har vi som faggruppe mye å bidra med i det? I stor grad. Jeg håper virkelig at flere ergoterapeuter ser mulighetsvinduet og satser innenfor arbeid med flyktninger og asylsøkere. Jeg opplever jobben min som svært meningfylt og givende og har fått et mer nyansert verdensbilde og kulturell forståelse. Jeg vil gjerne komme i kontakt med andre ergoterapeter som har interesse for feltet.
FAKTA
Menneske med innvandringsbakgrunn – En person som er født i utlandet, og bosatt i Norge.
IMDi – Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
EMA – Enslig mindreårig asylsøker. Han eller hun er i Norge uten foreldre eller med foreldreansvar.
Asylsøker - Betegnelsen på en person som søker asyl (beskyttelse).
Bosetting – Når en asylsøker har fått innvilget asyl, fremstilles de for bosetting i kommunene I samarbeid med IMDi.
Migrasjon – Et begrep for forflytning av mennesker eller grupper. Det skilles ofte mellom frivillig migrasjon (som arbeid) og tvangsmigrasjon eller fordrivelse (krig).
Flyktning – En person som fyller kravene til å få beskyttelse i Norge.
Overføringsflyktning – også kalt kvoteflyktning eller FN-flyktning, er en flyktning registrert hos FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).
Introduksjonsprogram – Et kommunalt, lovfestet kvalifiseringsprogram som skal sikre grunnleggende ferdigheter I norsk og annen kunnskap som er relevant for å sikre nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse I yrkes- og samfunnsliv og deres økonomiske selvstendighet.
– Hvor jobber du?
– Jeg jobber på God Dialog-klinikken i Stokmarknes.
– Hva jobber du som?
– Familie- og nettverksterapeut.
– Hvor lenge har du hatt jobben?
– Min mann og jeg startet klinikken for ett år siden.
– Hvorfor begynte du i denne jobben?
– Jeg flyttet fra Danmark til Oslo som nyutdannet ergoterapeut i 1980. Hele mitt arbeidsliv har jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten for psykisk helse. Fra 1988 jobbet jeg som utviklingsleder og senere enhetsleder ved Vesterålen distriktspsykiatriske senter (VDPS). Etter en tøff endringsprosess fikk jeg sluttpakke, sluttet i oktober 2016 og ble pensjonist. Jeg har imidlertid fortsatt mye å bidra med rent faglig. Min mann er psykiater. Han sluttet også i det offentlige, og vi valgte å starte egen privat klinikk. Det er et privilegium å kunne bruke vår kompetanse innen et område hvor det er stort behov for tilbud, og hvor vi ikke har noen over oss som skal bestemme hvordan vi skal jobbe.
Inspirasjonen til å starte egen klinikk startet allerede i 1990, da VDPS fikk tilbud om å gjennomføre en toårig utdannelse i familie- og nettverksarbeid med professor Tom Andersen (1936–2007) ved Universitetet i Nord-Norge som underviser og veileder. Tom Andersen kom til poliklinikken to arbeidsdager per måned over to år. Dagene ble brukt til undervisning og klinisk arbeid med familier med bruk av behandlingsrom med enveisspeil. Hans erfaring var at løsningene for personer som hadde psykisk lidelse, lå i samspillet i familien, og hvordan dialogene familiemedlemmene imellom fungerte. Hvilke ord bruker den enkelte på å beskrive situasjonen og problemene? Kan de beskrive situasjonene med andre ord, slik at ordene kan skape et annet perspektiv, og dermed en annen handling? Tom Andersen betonte viktigheten av at alle fikk mulighet til å snakke om det som var viktig for dem, mens de andre hørte på med «store ører». Er det mulig å komme fram til en felles forståelse i familien, slik at de kan fremme sin egenmestring av situasjonen på best måte, og samtidig arbeide sammen og støtte hverandre for å finne nye måter å kommunisere og forholde seg til hverandre på? I møtene med familier ble det brukt reflekterende prosess. Det var ikke terapeuten som bestemte temaet for samtalene. Det kom fram i møte med familien eller nettverket, ulikt tradisjonell behandling, hvor det er behandlerne som «behandler», og familiene som «blir behandlet». Professor Jaakko Seikkula fra Keropudas sykehus i Torneå i Nord-Finland begynte på slutten av 1980-tallet å endre måten å møte mennesker i psykisk krise på. Han hadde de samme erfaringer og tanker om dialogens kraft og betydning som professor Tom Andersen. I familiesamtalene fikk alle muligheten til å uttrykke sin forståelse og sine perspektiver med hensyn til den som var i en psykisk krise. Terapeutene var aktivt opptatt av å prøve å forstå innholdet i psykosen. Kunne det gi noen mening for familiemedlemmene? Alles stemmer var like viktige, og alle stemmer ble hørt. På den måten ble familien aktivt tatt med i behandlingen på en likeverdig måte. Han kalte måten å jobbe på «Åpen dialog». Vi jobbet over en 15 års periode sammen med Jaakko Seikkula ved VDPS. Tenkningen fra reflekterende prosesser og åpen dialog inspirerte oss. Det var derfor naturlig å legge denne måten å jobbe på til grunn for arbeidet vårt i vår egen klinikk.
– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene?
– Vi har tre typer tilbud:
1: Terapi. Vi gir et terapeutisk behandlingstilbud til mennesker med psykiske og fysiske plager samt sosiale utfordringer. Vi tilbyr individualterapi og par-, familie- eller nettverksterapi. Vi bruker 90 minutter på samtalene og er vanligvis begge til stede. Vi bruker hverandre i reflekterende prosesser.
Vi har en grunnleggende forståelse av at symptomer ikke kan behandles ved å fokusere på symptomer alene. De er signaler fra kroppen om at noe er i ubalanse i ens liv, enten på det psykologiske, fysiske eller det sosiale plan. Samtidig er det også viktig å se symptomene i relasjon til det livet som er levd, og den livssituasjonen man befinner seg i.
Som et supplement til tradisjonell samtaleterapi (psykodynamisk og kognitiv terapi) i psykisk helsevern bruker vi Åpen dialog. Som terapeuter fokuserer vi i samtalen på pasientens og nettverkets (familie, venner, kolleger) ressurser, også når pasienten og nettverket har store problemer, er i krise eller er rammet av psykisk eller fysisk sykdom. I Åpen dialog er det vesentlig å lære å lytte til hverandre. På den måten kan pasient og nettverk utvikle en felles forståelse for utfordringer de står overfor. Vi oppfordrer derfor pasienten til å invitere med personer fra nettverket som aktive deltakere i noen eller i alle samtalene.
2: Undervisning. Vi tilbyr undervisning og kurs til spesialisthelsetjeneste, høyskoler, kommunehelsetjeneste, skoler, næringslivsaktører, institusjoner med mer. Vi kan tilpasse kurs og undervisning som dekker de behovene som måtte være til stede.
3: Veiledning. Vi tilbyr:
Målgruppe kan være enkeltpersoner, faggrupper eller tverrfaglige team i alle typer organisasjoner som bedrifter, skoler og politi.
Innhold i veiledning:
Veiledning gis
individuelt eller i grupper
ved personlig fremmøte, på arbeidsplassen eller via telefon/Skype
lokalt, nasjonalt og internasjonalt
– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din?
– Den ergoterapeutiske kjernekompetanse om person, aktivitet og omgivelser og samspillet mellom disse har alltid ligget som et viktig grunnlag for utførelsen av de jobbfunksjonene jeg har hatt. Jeg bruker denne grunnleggende tankegangen i måten jeg møter pasienter på, i veiledningen og i undervisningen.
– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte?
– Ja, det er utrolig spennende å kunne bruke min erfaring og kompetanse på å jobbe med mennesker som er motiverte for endringer i livet.
– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme?
– Ja, absolutt. Min utdanning som ergoterapeut har gitt meg mange muligheter for å bruke kompetansen min til å jobbe i stillinger som ikke er lyst ut for ergoterapeut. Jobben på God Dialog-klinikken er den mest meningsfulle og minst stressende jobben jeg har hatt.
– Hvor jobber du?
– Jeg jobber på God Dialog-klinikken i Stokmarknes.
– Hva jobber du som?
– Familie- og nettverksterapeut.
– Hvor lenge har du hatt jobben?
– Min mann og jeg startet klinikken for ett år siden.
– Hvorfor begynte du i denne jobben?
– Jeg flyttet fra Danmark til Oslo som nyutdannet ergoterapeut i 1980. Hele mitt arbeidsliv har jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten for psykisk helse. Fra 1988 jobbet jeg som utviklingsleder og senere enhetsleder ved Vesterålen distriktspsykiatriske senter (VDPS). Etter en tøff endringsprosess fikk jeg sluttpakke, sluttet i oktober 2016 og ble pensjonist.
Jeg har imidlertid fortsatt mye å bidra med rent faglig. Min mann er psykiater. Han sluttet også i det offentlige, og vi valgte å starte egen privat klinikk. Det er et privilegium å kunne bruke vår kompetanse innen et område hvor det er stort behov for tilbud, og hvor vi ikke har noen over oss som skal bestemme hvordan vi skal jobbe.
Inspirasjonen til å starte egen klinikk startet allerede i 1990, da VDPS fikk tilbud om å gjennomføre en toårig utdannelse i familie- og nettverksarbeid med professor Tom Andersen (1936–2007) ved Universitetet i Nord-Norge som underviser og veileder. Tom Andersen kom til poliklinikken to arbeidsdager per måned over to år. Dagene ble brukt til undervisning og klinisk arbeid med familier med bruk av behandlingsrom med enveisspeil.
Hans erfaring var at løsningene for personer som hadde psykisk lidelse, lå i samspillet i familien, og hvordan dialogene familiemedlemmene imellom fungerte. Hvilke ord bruker den enkelte på å beskrive situasjonen og problemene? Kan de beskrive situasjonene med andre ord, slik at ordene kan skape et annet perspektiv, og dermed en annen handling? Tom Andersen betonte viktigheten av at alle fikk mulighet til å snakke om det som var viktig for dem, mens de andre hørte på med «store ører». Er det mulig å komme fram til en felles forståelse i familien, slik at de kan fremme sin egenmestring av situasjonen på best måte, og samtidig arbeide sammen og støtte hverandre for å finne nye måter å kommunisere og forholde seg til hverandre på?
I møtene med familier ble det brukt reflekterende prosess. Det var ikke terapeuten som bestemte temaet for samtalene. Det kom fram i møte med familien eller nettverket, ulikt tradisjonell behandling, hvor det er behandlerne som «behandler», og familiene som «blir behandlet».
Professor Jaakko Seikkula fra Keropudas sykehus i Torneå i Nord-Finland begynte på slutten av 1980-tallet å endre måten å møte mennesker i psykisk krise på. Han hadde de samme erfaringer og tanker om dialogens kraft og betydning som professor Tom Andersen. I familiesamtalene fikk alle muligheten til å uttrykke sin forståelse og sine perspektiver med hensyn til den som var i en psykisk krise. Terapeutene var aktivt opptatt av å prøve å forstå innholdet i psykosen. Kunne det gi noen mening for familiemedlemmene? Alles stemmer var like viktige, og alle stemmer ble hørt. På den måten ble familien aktivt tatt med i behandlingen på en likeverdig måte. Han kalte måten å jobbe på «Åpen dialog».
Vi jobbet over en 15 års periode sammen med Jaakko Seikkula ved VDPS. Tenkningen fra reflekterende prosesser og åpen dialog inspirerte oss. Det var derfor naturlig å legge denne måten å jobbe på til grunn for arbeidet vårt i vår egen klinikk.
– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene?
– Vi har tre typer tilbud:
1: Terapi. Vi gir et terapeutisk behandlingstilbud til mennesker med psykiske og fysiske plager samt sosiale utfordringer. Vi tilbyr individualterapi og par-, familie- eller nettverksterapi. Vi bruker 90 minutter på samtalene og er vanligvis begge til stede. Vi bruker hverandre i reflekterende prosesser.
Vi har en grunnleggende forståelse av at symptomer ikke kan behandles ved å fokusere på symptomer alene. De er signaler fra kroppen om at noe er i ubalanse i ens liv, enten på det psykologiske, fysiske eller det sosiale plan. Samtidig er det også viktig å se symptomene i relasjon til det livet som er levd, og den livssituasjonen man befinner seg i.
Som et supplement til tradisjonell samtaleterapi (psykodynamisk og kognitiv terapi) i psykisk helsevern bruker vi Åpen dialog. Som terapeuter fokuserer vi i samtalen på pasientens og nettverkets (familie, venner, kolleger) ressurser, også når pasienten og nettverket har store problemer, er i krise eller er rammet av psykisk eller fysisk sykdom. I Åpen dialog er det vesentlig å lære å lytte til hverandre. På den måten kan pasient og nettverk utvikle en felles forståelse for utfordringer de står overfor. Vi oppfordrer derfor pasienten til å invitere med personer fra nettverket som aktive deltakere i noen eller i alle samtalene.
2: Undervisning. Vi tilbyr undervisning og kurs til spesialisthelsetjeneste, høyskoler, kommunehelsetjeneste, skoler, næringslivsaktører, institusjoner med mer. Vi kan tilpasse kurs og undervisning som dekker de behovene som måtte være til stede.
3: Veiledning. Vi tilbyr:
Målgruppe kan være enkeltpersoner, faggrupper eller tverrfaglige team i alle typer organisasjoner som bedrifter, skoler og politi.
Innhold i veiledning:
Veiledning gis
– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din?
– Den ergoterapeutiske kjernekompetanse om person, aktivitet og omgivelser og samspillet mellom disse har alltid ligget som et viktig grunnlag for utførelsen av de jobbfunksjonene jeg har hatt. Jeg bruker denne grunnleggende tankegangen i måten jeg møter pasienter på, i veiledningen og i undervisningen.
– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte?
– Ja, det er utrolig spennende å kunne bruke min erfaring og kompetanse på å jobbe med mennesker som er motiverte for endringer i livet.
– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme?
– Ja, absolutt. Min utdanning som ergoterapeut har gitt meg mange muligheter for å bruke kompetansen min til å jobbe i stillinger som ikke er lyst ut for ergoterapeut. Jobben på God Dialog-klinikken er den mest meningsfulle og minst stressende jobben jeg har hatt.
Av Else Merete Thyness
Hun mener at mental helse- og rusfeltet har vært for mye preget av diagnoser, og at det nå er behov for innovasjon, nytenkning og et mer positivt menneskesyn der fokuset er på ressurser.
– Vi trenger et rausere samfunn med høyere toleranse for mangfold, og vi behøver nye bilder av det å ha utfordringer knyttet til mental helse og rusavhengighet. Vi skal vanne rosene, ikke ugresset, sier hun.
Robert Donovan (de er ikke I slekt) står bak ABC-programmet, som nå er ti år gammelt. Ruth flyttet til Perth i Australia i 2014 og inviterte seg selv på kaffe med ham. Siden den gangen har de samarbeidet, og kunne nå feire resultatet av arbeidet: En nordisk konferanse i Oslo!
– Else Karin Krogstad og hennes fabelaktige team på Senter for helsefremmende arbeid på Akershus universitetssykehus har ansvar for nettverket I Norge. Det er de som arrangerer konferansen, så en stor honnør til dem, sier Ruth.
Verktøyet retter seg mot hele befolkningen og gir et positivt og handlingsorientert fokus på mental helse.
– Det omfatter alt som fremmer trivsel og styrker oss som mennesker, sier Ruth Donovan.
ABC står for Act – Belong – Commit, og i Norge oversettes dette til «å gjøre noe aktivt, gjøre noe sammen og gjøre noe meningsfullt».
– Det handler om å engasjere seg i verden rundt seg, ha en følelse av å være en del av et fellesskap og gjøre ting som gir mening. Alle vet at aktivitet, tilhørighet og det å være del av noe større er viktig. Det nye er å sette det sammen systematisk og få lokalsamfunnet til å handle for å fremme mental helse, forklarer Ruth.
«ABC for mental helse» har vakt oppmerksom i flere miljøer og kan benyttes av alle som er opptatt av aktivitet og mental helse. På folkehelseprogrammet på Ås er den første norske studenten nå i gang med en doktorgrad basert på ABC-metoden. Trøndelag fylke og NTNU har også planer om å implementere programmet.
– Timingen er bra. Fokuset i helse-Norge er i ferd med å skifte fra sykdom til helsefremming. «ABC for mental helse» tilbyr verktøy til de som vil jobbe med å fremme aktivitet og samhandling i samfunnet. Ergoterapeuter passer perfekt inn her. De har en grunnholdning der de ser etter ressurser i menneskene og det som er virksomt. Vi har en ergoterapeut med i nettverket allerede og ønsker oss flere.
Som høyskolelærer har hun undervist flere ergoterapistudenter i kurset teknologiledelse. I et prosjekt knyttet til dette kurset samarbeidet ergoterapistudenter med studenter fra informasjonsteknologi om å lage en nettside slik at mennesker i aktiv rus kunne få tilgang til informasjon på linje med andre mennesker, og der teknologien blir brukt som hjelpemiddel til helsefremming og hverdagsmestring.
– Prosjektet «Fra rusmisbruker til digital bruker» handlet helt konkret om å gi folk med rusavhengighet digital kompetanse og lage en digital oppslagstavle i samarbeid med brukerne. Vi må koble folk på samfunnet, ikke av, som ofte er tilfelle med dem som ikke mestrer moderne teknologi.
Til slutt har hun et ønske: Ergoterapeutene må bli mer tydelige på mental helse- og rusfeltet.
– Vi trenger dere for å skape morgendagens virkelighet, der lokalsamfunnet legger til rette for at alle innbyggerne kan delta etter sine forutsetninger. Ergoterapeuter er også viktige i arbeidet for å redusere stigma knyttet til mentale helse– og rusproblemer. Dere har et positivt menneskesyn og leter etter muligheter, ikke begrensninger.
Nettside: www.abcmentalsunnhet.no
E-post: abc@ahus.no
Facebook: https://www.facebook.com/abcmentalsunnhet/
Instagram: ABC for Mental Sunnhet
Frida Søbstad-Eide er 26 år og ferdig med bachelor i ergoterapi i Trondheim til sommeren. Dette er ikke den første utdanningen hun har gitt seg i kast med. Faktisk var det bachelor i produktdesign som ledet henne til ergoterapi. Det siste året på produktdesignstudiet jobbet hun også på et sykehjem i Trondheim. Som et ledd i bacheloroppgaven observerte og intervjuet hun de ansatte og beboerne.
– Jeg fant ut at det ikke var samsvar mellom brukernes behov for aktivitet og de ansattes krav og rutiner. Derfor foreslo jeg at brukerne kunne være med å dekke på bordene før måltidene. Det ble utfordrende, siden mange hadde demens og ikke husket hvor de skulle plassere ting.
Dette ga Frida ideen til å designe en spisebrikke med bilder av bestikk og glass. Produktet heter nå Placelt, og det er designbeskyttet i patentstyret.
– Etter denne erfaringen hadde jeg lyst til å kombinere designutvikling med å bidra til at mennesker kunne leve de livene de har lyst til å leve. Da trengte jeg mer kompetanse om helse, sier hun.
Etter et år i tenkeboksen begynte hun på bachelor i ergoterapi.
Hun visste ikke så mye om ergoterapi da hun startet opp, men ganske raskt forsto hun hvor mange muligheter faget ga.
– Ergoterapi har en helt unik måte å tilnærme seg helse på. Vi er opptatt av ressurser og muligheter, ikke problemer. Når noen blir syke eller får en funksjonshemming, ser vi etter det de er interessert i og fremdeles kan bidra med. Det handler om verdighet, at folk skal få mulighet til å delta og bli inkludert og oppleve mestring og mening i eget liv.
Litt tilfeldig ble hun leder for Ergoterapistudentene.
– Representanter fra forbundet vårt besøkte skolen og informerte om hvordan de jobbet. Etter det meldte jeg meg inn i Ergoterapeutene. Samtidig fortalte studielederne om Ergoterapistudentene og at de ønsket seg flere medlemmer, så da meldte jeg meg inn her også. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at under studiet skulle jeg gripe alle sjanser som bød seg, sier Frida.
I januar ble hun leder for lokallaget, så sekretær og deretter leder i Ergoterapistudentenes landsstyre.
– Dette er erfaringer jeg ikke ville vært foruten. Jeg har fått venner for livet og jobbet med inspirerende saker.
Som leder av Ergoterapistudentene fikk hun også plass i Ergoterapeutenes forbundsstyre.
– Det var spennende å møte ergoterapeuter i praksisfeltet. Det ga meg en fin kobling mellom teori og praksis. Jeg lærte også om hvordan man jobber politisk med saker som opptar en, og jeg fikk et nettverk. Nå føler jeg meg bedre rustet til å gå ut i arbeidslivet. Hvis det er noen andre ergoterapistudenter der ute som har lyst til å engasjere seg på denne måten, men føler seg usikre på om de er «flinke» nok, vil jeg si dette: Jeg har sittet som leder av Ergoterapistudentene og i forbundsstyret, og det er en læringsprosess. Du er ikke utlært når du begynner.
Om ikke lenge skal Frida søke sin først jobb. Hun tenker bredt når hun vurderer mulige arbeidsplasser.
– Jeg har lært mye om det å se ressurser og muligheter, og dette er en kompetanse som kan brukes i mange sammenhenger og med mange typer mennesker. Ergoterapi er en tilnærming og et bakgrunnsteppe for alt man gjør. Når det gjelder stillinger, er det ikke nødvendigvis stillingstittelen som avgjør om du jobber ergoterapeutisk eller ikke. Det handler om måten du tilnærmer deg helse på, sier hun.
Helst vil hun jobbe helsefremmende og forebyggende for å kunne bidra til at folk kan leve gode liv og ta gode valg. Og aller helst vil hun jobbe med innovasjon.
– Drømmestillingen ville vært å kombinere begge studiene mine og arbeide med innovasjon innen medisin og helse. På denne måten kan en utvikle tjenestene og møte menneskers behov der de er.
– Hvor jobber du?
– Jeg jobber på Østre Toten sykehjem.
– Hva jobber du som?
– Jeg jobber som aktivitets- og frivillighetskoordinator. I forbindelse med at Østre Toten sykehjem skal sertifiseres til å bli et livsgledehjem, har jeg også fått rollen som livsgledekonsulent.
– Hvor lenge har du hatt jobben?
– Jeg har jobbet som koordinator/konsulent siden mai 2018.
– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene?
– Vi håper at sykehjemmet kan sertifiseres som Livsgledehjem i løpet av 2019. Dette innebærer å ha økt fokus på hverdagsaktivitet og mestring. Prosessen fram mot sertifiseringen vil bestå av å jobbe systematisk og øke livsglede ved aktivitet. I dette arbeidet tas det i bruk nye metoder og verktøy. Livsgledesatsning og tilbud om aktivitet skal implementeres, og nå handler jobben om å sette dette i system. Det er viktig å sikre kontinuitet og få arbeidet bærekraftig.
Rollen som livsgledekonsulent innebærer å være representant for organisasjonen «Livsglede for eldre». Jeg er bindeledd mellom organisasjonen og sykehjemmet. Min funksjon blir å tilrettelegge og være en kontaktperson i livsgledearbeidet/sertifiseringsprosessen.
Jeg kartlegger potensielle samarbeidspartnere. Det kan være lag, foreninger, barnehager, skoler og andre frivillige. For å få til mest mulig aktivitet er vi avhengige av nærmiljøet vårt. En viktig oppgave er å rekruttere og følge opp de frivillige vi har. Deres innsats på sykehjemmet er en avgjørende ressurs for at vi skal klare å oppnå nok aktivitet. I tillegg til dette jobber vi for å oppnå god struktur og for å nå målene vi setter oss for sertifisering og resertifisering. Hver beboer kartlegges og får tilbud om individull aktivitet etter interesser, og dette settes opp i en månedskalender. Dette skal følges opp, oppdateres og evalueres. Vi skal jobbe etter de ni livsgledekriteriene.
– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din?
– Deltakelse og inkludering i hverdagen er viktig. Aktiviteter som skjer på sykehjemmet skal settes i system. Med vår kompetanse ser vi behov for aktivitet og deltakelse for hvert enkelt individ. Alle skal inkluderes, og vi må finne beboernes ressurser for at de skal få en meningsfull og aktiv hverdag.
Aktivitet kan være interesser og hobbyer. Noen vil at den individuelle aktiviteten skal gå igjennom rehabilitering, ADL-trening og hverdagsmestring. Beboerne har ulike behov og ønsker, og dette er det viktig å følge opp. Her kommer også engasjement og motivasjon for aktivitet og mestring inn, som en viktig del av arbeidshverdagen.
Satsning på livsglede innebærer å se hele mennesket. Beboernes sosiale, kulturelle og åndelige behov ivaretas også av livsgledekriteriene. Vi ergoterapeuter jobber løsningsorientert. Oppstår det et gap mellom helse og aktivitet, ser vi på ressurser og løsninger. Beboerne skal få tilbud om deltakelse. Vi må her legge til rette for inkludering om noen av aktivitetene ikke er gjennomførbare. Vi ser på muligheter, ikke begrensninger.
– Er det viktig at en ergoterapeut har denne jobben?
– I denne stillingen vil jeg si at det er en fordel å være ergoterapeut. Tilrettelegging, veiledning, motivering og koordinering av meningsfulle aktiviteter, både felles og individuelt, er viktige fokusområder. Vår kompetanse kan brukes på mange måter i arbeidslivet, og det å jobbe som livsgledekonsulent kan være en av dem.
Det jobbes også tverrfaglig i dette livsgledearbeidet. Vi har opprettet en livsgledegruppe bestående av andre yrkesgrupper, og vi drar nytte av hverandres kompetanse. Som gruppe skal vi se på løsninger og ideer og jobbe kreativt fram mot sertifisering. Vi jobber mot samme mål og er avhengige av hverandre for å oppnå best resultat.
– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte?
– Det er det det absolutt, og jeg lærer noe nytt hver dag! Det å få være med på å utvikle denne arbeidsprosessen er spennende. Det har vært mye nytt å sette seg inn i, både for meg og andre ansatte som jobber på avdelingene. Vi må bruke tid på å komme ordentlig inn i rutiner og arbeidsprosesser. Dette er krevende, men det er god læring og ikke minst god erfaring å ta med seg videre. Vi har lov til å prøve og feile.
Det å kunne gi beboerne tilbud om meningsfulle aktiviteter i hverdagen som gir dem livsglede, gir også meg livsglede.
– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme?
– Jeg vil anbefale andre ergoterapeuter å jobbe som koordinator/livsgledekonsulent. Det er en varierende jobb og arbeidshverdag, og det er rom for kreativitet. Ingen dager er like – det er gøy! Det å se at beoerne setter pris på aktivtetene som skjer, gir meg stor glede ved denne jobben. Det er ekstra gøy å se at det du jobber mot, lykkes og fungerer i praksis.
Brit-Toril Lundt går av med pensjon etter tolv år som forhandlingssjef i Ergoterapeutene. – Vi kan ikke ta dagens rettigheter for gitt, sier hun.
Av Else Merete Thyness
Brit-Toril fikk en flying start i Norsk Ergoterapeutforbund da hun startet første april 2008. Vårens lønnsforhandlinger var allerede i gang, og tre uker senere var forbundet i sin første streik.
– Det var mye å henge fingrene i. Blant annet ble informasjon til medlemmene og tillitsvalgte sendt ut med posten. Jeg husker godt at hele sekretariatet deltok på dugnad og puttet brev i konvolutter.
Ergoterapeutene var godt fornøyde med streikeresultatet.
– Vi fikk blant annet gjennomslag for at kompetanse skal lønne seg.
– Hva betyr det egentlig å være forhandlingssjef?
– Det er en kompleks stilling med overordnet ansvar for utøvelsen av forbundets lønnspolitikk, vedlikehold og utvikling av tariffavtalene, opplæring av tillitsvalgte, deltakelse i lønnsforhandlingene og samarbeid med de andre Unio-forbundene.
I tillegg bistår hun også medlemmer og de tillitsvalgte hvis de trenger hjelp med noe.
– Det kan være alt fra enkle spørsmål om hva de har krav på i lønn etter tariffavtalen, til komplekse saker som omorganiseringsprosesser med innvirkning på arbeidsoppgaver og arbeidsforhold.
SETT DEG MÅL
– Hva er ditt beste råd når det gjelder lønnsforhandlinger?
– Det er viktig å møte godt forberedt. Jeg pleier å si at 90 prosent av forhandlingene ligger i de forberedelsene du gjør i forkant, både alene og sammen med andre. Du må møte skodd med gode argumenter og ha et mål. «Den som ikke forventer noe, får heller ikke noe», pleier jeg å si på tillitsvalgtkurs. Selve forhandlingssituasjonen handler om å gi og ta. Forhandlingene er vellykket når begge parter kan si seg fornøyd med resultatet.
– Har du noen ganger blitt sint på motparten?
– Ja, dårlig personalpolitikk gjør meg sint, herunder arbeidsgivere som møter sine ansatte med mistillit. Det er ødeleggende for motivasjonen til de ansatte, og motivasjon må vi ha for å kunne gjøre en god jobb.
– Hva har gjort deg mest glad?
– Alle forhandlingene som har gitt gode resultater, og enkeltsakene som har endt godt for medlemmer, har gjort meg glad. Et eksempel på en gladsak var da vi fikk flyttet ansvaret for bilhold fra den ansatte til arbeidsgiver i KS. Tidligere var det faktisk slik at det var et «kvalifikasjonskrav» at kommuneergoterapeuten måtte disponere egen bil. Jeg husker godt at jeg som nyansatt hos Ergoterapeutene syntes dette var et hårreisende urimelig krav, og jeg bestemte meg for at dette må vi få slutt på.
JOE HILL
14. mai var sekretariatet og gjester invitert til digital mottakelse for å hedre den kommende pensjonisten. Her kom det fram at Brit-Torils ledestjerne gjennom livet er den svensk-amerikanske, fagforeningsaktivisten og arbeidersangeren Jo Hill.
– Hva er det med Jo Hill som inspirerer deg?
Joe Hill var fagforeningsaktivist. Det gjorde ham så farlig i kapitalinteressenes øyne i USA at de fikk ham dømt for et drap han ikke hadde begått. For cirka 50 år siden så jeg en film om ham. Siste scene viser Joe Hill som like før skuddene faller, roper: «I will die, but the unions will live on». Det gjorde meg bevisst på at jeg i mitt framtidige arbeidsliv skulle være fagorganisert. Filmen viste også at bedriftseierne tok ut nesten all gevinsten, mens arbeiderne ble avspist med smuler, og begrepet stillingsvern var neppe oppfunnet på den tiden. Dette opplevde jeg som dypt urettferdig.
Senere har hun lært om fyrstikkarbeiderstreiken og andre hendelser som viser at dagens rettigheter og sosiale bestemmelser ikke er kommet av seg sjøl.
– Noen gikk foran og tok kampen slik at de ansatte skal få sin rettmessige andel av verdiskapningen. Vi kan ikke ta dagens rettigheter for gitt, derfor må vi både videreføre og videreutvikle fagforeningsarbeidet for å sikre et velorganisert arbeidsliv også i framtiden.
MENNESKER Å BLI GLAD I
– Hvordan har du trivdes i jobben?
– Ergoterapeutene er et fantastisk hyggelig sted å jobbe. Jeg har hatt fine kolleger både på forbundskontoret og blant Unio-forbundene. Dessuten er ergoterapeuter en flott yrkesgruppe. De er hardtarbeidende, kunnskapsrike, løsningsorienterte og samvittighetsfulle. Kort sagt mennesker å bli både glad i og glad av.
–Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?
– Jeg skal gjøre mer av alt som jeg liker å gjøre, som å gå turer i skog og mark, reise, lese og tilbringe tid med familien.
Brit-Toril Lundt går av med pensjon etter tolv år som forhandlingssjef i Ergoterapeutene. – Vi kan ikke ta dagens rettigheter for gitt, sier hun.
Av Else Merete Thyness
Brit-Toril fikk en flying start i Norsk Ergoterapeutforbund da hun startet første april 2008. Vårens lønnsforhandlinger var allerede i gang, og tre uker senere var forbundet i sin første streik.
– Det var mye å henge fingrene i. Blant annet ble informasjon til medlemmene og tillitsvalgte sendt ut med posten. Jeg husker godt at hele sekretariatet deltok på dugnad og puttet brev i konvolutter.
Ergoterapeutene var godt fornøyde med streikeresultatet.
– Vi fikk blant annet gjennomslag for at kompetanse skal lønne seg.
– Hva betyr det egentlig å være forhandlingssjef?
– Det er en kompleks stilling med overordnet ansvar for utøvelsen av forbundets lønnspolitikk, vedlikehold og utvikling av tariffavtalene, opplæring av tillitsvalgte, deltakelse i lønnsforhandlingene og samarbeid med de andre Unio-forbundene.
I tillegg bistår hun også medlemmer og de tillitsvalgte hvis de trenger hjelp med noe.
– Det kan være alt fra enkle spørsmål om hva de har krav på i lønn etter tariffavtalen, til komplekse saker som omorganiseringsprosesser med innvirkning på arbeidsoppgaver og arbeidsforhold.
SETT DEG MÅL
– Hva er ditt beste råd når det gjelder lønnsforhandlinger?
– Det er viktig å møte godt forberedt. Jeg pleier å si at 90 prosent av forhandlingene ligger i de forberedelsene du gjør i forkant, både alene og sammen med andre. Du må møte skodd med gode argumenter og ha et mål. «Den som ikke forventer noe, får heller ikke noe», pleier jeg å si på tillitsvalgtkurs. Selve forhandlingssituasjonen handler om å gi og ta. Forhandlingene er vellykket når begge parter kan si seg fornøyd med resultatet.
– Har du noen ganger blitt sint på motparten?
– Ja, dårlig personalpolitikk gjør meg sint, herunder arbeidsgivere som møter sine ansatte med mistillit. Det er ødeleggende for motivasjonen til de ansatte, og motivasjon må vi ha for å kunne gjøre en god jobb.
– Hva har gjort deg mest glad?
– Alle forhandlingene som har gitt gode resultater, og enkeltsakene som har endt godt for medlemmer, har gjort meg glad. Et eksempel på en gladsak var da vi fikk flyttet ansvaret for bilhold fra den ansatte til arbeidsgiver i KS. Tidligere var det faktisk slik at det var et «kvalifikasjonskrav» at kommuneergoterapeuten måtte disponere egen bil. Jeg husker godt at jeg som nyansatt hos Ergoterapeutene syntes dette var et hårreisende urimelig krav, og jeg bestemte meg for at dette må vi få slutt på.
JOE HILL
14. mai var sekretariatet og gjester invitert til digital mottakelse for å hedre den kommende pensjonisten. Her kom det fram at Brit-Torils ledestjerne gjennom livet er den svensk-amerikanske, fagforeningsaktivisten og arbeidersangeren Jo Hill.
– Hva er det med Jo Hill som inspirerer deg?
Joe Hill var fagforeningsaktivist. Det gjorde ham så farlig i kapitalinteressenes øyne i USA at de fikk ham dømt for et drap han ikke hadde begått. For cirka 50 år siden så jeg en film om ham. Siste scene viser Joe Hill som like før skuddene faller, roper: «I will die, but the unions will live on». Det gjorde meg bevisst på at jeg i mitt framtidige arbeidsliv skulle være fagorganisert. Filmen viste også at bedriftseierne tok ut nesten all gevinsten, mens arbeiderne ble avspist med smuler, og begrepet stillingsvern var neppe oppfunnet på den tiden. Dette opplevde jeg som dypt urettferdig.
Senere har hun lært om fyrstikkarbeiderstreiken og andre hendelser som viser at dagens rettigheter og sosiale bestemmelser ikke er kommet av seg sjøl.
– Noen gikk foran og tok kampen slik at de ansatte skal få sin rettmessige andel av verdiskapningen. Vi kan ikke ta dagens rettigheter for gitt, derfor må vi både videreføre og videreutvikle fagforeningsarbeidet for å sikre et velorganisert arbeidsliv også i framtiden.
MENNESKER Å BLI GLAD I
– Hvordan har du trivdes i jobben?
– Ergoterapeutene er et fantastisk hyggelig sted å jobbe. Jeg har hatt fine kolleger både på forbundskontoret og blant Unio-forbundene. Dessuten er ergoterapeuter en flott yrkesgruppe. De er hardtarbeidende, kunnskapsrike, løsningsorienterte og samvittighetsfulle. Kort sagt mennesker å bli både glad i og glad av.
–Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?
– Jeg skal gjøre mer av alt som jeg liker å gjøre, som å gå turer i skog og mark, reise, lese og tilbringe tid med familien.
Av Else Merete Thyness
Opprinnelig skulle landsmøtet finne sted på Lillestrøm 21. og 22. oktober. Etter planen skulle det også være mulig å følge det via internett. Nå er det imidlertid bestemt at landsmøtet 2020 blir heldigitalt. Årsaken er koronasituasjonen i Norge. Enhver fysisk samling med et stort antall mennesker innebærer en risiko for å spre smitte. Selv om landsmøtet ville oppfylt helsemyndighetenes krav til reising og deltakelse i fysiske arrangementer, var det likevel flere usikkerhetsmomenter som talte mot et fysisk møte.
– Mange arbeidsgivere er strengere enn helsemyndighetene. Med et fysisk landsmøte ville vi risikert at flere av delegatene ikke fikk lov til å reise, eller måtte ha trosset sine arbeidsgivere. Og – selv ved lette luftveissymptomer må folk holde seg hjemme, enten de sitter i forbundsstyret, er delegat eller fra administrasjonen, sier hun.
Det hadde også betydning at Ergoterapeutene er et forbund som organiserer helsepersonell.
– Mange av våre delegater har pasientkontakt, og mange har samfunnskritiske funksjoner. Personlig mener jeg at vi er forpliktet til å opptre med større varsomhet enn det helsemyndighetene pålegger allmennheten.
Det digitale landsmøtet skal arrangeres på samme tid som det fysiske var planlagt.
– Vi må hente inn noe ekstern kompetanse, men organisasjonen har gjennom flere år vært i fremkant når det gjelder digitalisering. Det gjorde at driften vår sto støtt da Covid-19 kom. Jeg tror dette vil gi oss et fortrinn under gjennomføringen av et digitalt landsmøte. Det blir spennende å se hva teknologien kan tilføre denne typen store arrangementer. Her kan det finnes muligheter vi også kan dra nytte av i fremtiden.
Forbundet kommer til å invitere samarbeidspartnere og andre forbund til å gi en videohilsen til landsmøtet.
– Vi vil fremdeles invitere «gjester», men nå må vi tenke alternativt, sier hun.
Landsmøtemiddagen lar seg ikke løse like elegant.
– I og med at alle delegatene skal sitte for seg selv, blir det ingen landsmøtemiddag denne gangen.
Hun tror også at det vil bli mer krevende å skape livfulle debatter, men er trygg på at delegatene vil vise stort engasjement.
– Jeg er helt sikker på at alle vil være motivert for å bidra til å stake ut den kursen forbundet skal ha de neste tre årene, sier hun.
I desember 2019 oppnevnte forbundsstyret en programkomité. Den består av nestleder Tove Holst Skyer og styremedlemmene Tonje Hansen Guldhav og Malin Mongs. Generalsekretær Toril Laberg er sekretær.
– Hvordan er arbeidsprosessen når styret jobber med et nytt program for en kommende landsmøteperiode?
– Da programkomiteen ble nedsatt, ble forbundsstyret også enige om hvordan de ønsket oppbyggingen av programmet. I inneværende periode har vi hatt et prinsipprogram. Det foreslår vi også for neste periode.
Programkomiteen hadde sitt første arbeidsmøte i begynnelsen av januar. Siden da har arbeidet pågått kontinuerlig, med behandling i alle forbundsstyremøtene dette året. Mellom styremøtene har programkomiteen jobbet med tilføyinger, justeringer og endringer.
– Det har vært mange gode diskusjoner i forbundsstyret om retning og prioritering. Det flotte med organisasjonsmodellen vår er at regionstyrene involveres hele veien fordi de har hver sin representant i forbundsstyret. Når forbundsstyret setter seg rundt bordet er regionene med – med sine synspunkter og forslag, sier Holst Skyer.
– Kan du nevne noen eksempler på gode saker fra programmet?
– Jeg er selvsagt motivert for alle de fire strategiområdene vi foreslår i programmet, men forbundsstyret ønsker at vi i kommende landsmøteperiode skal fremme mestring og tidlig innsats for barn og unge. Her finnes det mulighetsrom for vår faggruppe, og jeg håper at landsmøtet vil støtte dette forslaget. I tillegg ønsker jeg å bygge videre på det strategiske, politiske arbeidet som er gjort mens jeg har vært nestleder. Vi må fortsette å løfte hvordan ergoterapeuter utløser ressurser og gir bærekraftige helsetjenester. Det kan vi ikke få sagt tydelig nok, eller mange nok ganger.
I tillegg til at hun er nestleder i Ergoterapeutene, jobber hun 50 prosent som kommuneergoterapeut i Skien, med fokus på barn og unge.
– Jeg vet at mange medlemmer har ventet både tålmodig og utålmodig på en satsning på fagfeltet for barn og unge. Derfor ønsker jeg at vi i kommende landsmøteperiode skal fremme mestring og tidlig innsats, nettopp for barn og unge. Jeg håper forbundets tillitsvalgte og medlemmer er klare for å skape synliggjøring og utvikling på dette området, sier hun.
– Har du noen eksempler på tiltak overfor barn og unge som ergoterapeuter er spesielt gode på?
– I arbeidet med barn og unge bruker vi også ergoterapeutenes kjernekompetanse som er sammenhengen mellom person, aktivitet og omgivelser. Noen ganger blir vi spurt til råds når et barn har utfordringer som det er vanskelig å forstå årsaken til. Det typiske kan være en småskoleelev som har vanskelig for å sitte rolig i timene. Kartlegging og utarbeidelse av en sanseprofil kan bidra til en ny forståelse for hvorfor det er vanskelig. Kanskje er barnet sensitivt for lys. Da kan tiltaket være å gi det en annen plass i klasserommet. Kanskje er det sansesøkende. Her er et aktuelt tiltak å feste treningsstrikk på pultbena slik at bena kan gynge, eller at læreren oftere gir denne eleven oppgaven med å dele ut eller samle inn ting i klassen. Kognisjon er noe annet ergoterapeuter er spesielt gode på. Ved hukommelses- eller konsentrasjonsvansker kan vi for eksempel legge til rette med rutiner og struktur.
– Når du sier at dere vil satse på fagfeltet barn og unge – hva helt konkret ligger i det?
– Vi ønsker å synliggjøre og utvikle ergoterapeuters kompetanse på dette feltet. Det skal vi tegne et bilde av for landsmøtet. Den konkrete innsatsen skal imidlertid hele organisasjonen komme fram til sammen. Det skjer når de årlige handlingsplanene skal utarbeides. Dette arbeidet er basert på innspill fra medlemmer, tillitsvalgte, regionstyrer og forbundsstyre. Vi ønsker en bred innsats, i hele forbundet, mot felles mål. Det gjelder selvfølgelig også for de andre foreslåtte satsningsområdene.
Under landsmøtetalen oppsummerte han forbundets aktivitet de siste årene.
– Aldri har vi hatt så mange og fornøyde medlemmer, så god studentrekruttering, så stor kursdeltakelse og så godt besøkte nettkurs. Vi har et tydelig fagpolitisk perspektiv og vi har satt viktige politiske avtrykk. Hele helse-Norge spør nå: «Hva er viktige aktiviteter for deg?» oppsummerte han.
Han pekte på et begrep som har gått igjen blant ergoterapeuter de siste årene: Mulighet.
– Vårt mulighetsrom er de store samfunnsutfordringene og det vi kan bidra med her. Det handler om å ha en fot på bakken og en finger i været og være strategiske. Dette har blant annet fått oss til å fokusere på hverdagsmestring, psykisk helse og rus og aktivitet og deltakelse for eldre.
Han ga også kreditt til organisasjonenes evne til å samarbeide og løfte hverandre.
– Som organisasjon har vi en tydelig delingskultur, både med andre rundt oss og med hverandre. Vi er på samme lag – det er en styrke.
Han sammenlignet organisasjonen med en liten terrier.
– Vi ser mulighetene våre og vi sier tydelig fra i vårt arbeid for en bærekraftig helsetjeneste, sa han.
Programkomiteen har bestått av Tove Holst Skyer, Malin Mongs, Toril Laberg og Tonje Hansen Guldhav.
– Det nye programmet har det samme oppsettet som det forrige. Vi har vår visjon som er aktivitet og deltakelse for alle, prinsippene som sier noe om hvordan vi vil ha det og så strategiene som sier noe om hva vi vil prioritere for den neste landsmøteperioden, sa Hansen Guldhav.
Programmets fire prinsipper er at Ergoterapeutene skal arbeide for:
De fleste debattinnleggene til prinsippene handlet om språklige endringer. Da ble det en større diskusjon rundt strategiene.
I forslag til landsmøteprogrammet var det foreslått fire strategier:
Det var særlig forslag til strategi 3, som vakte diskusjon. Debatten handlet blant annet om hvorvidt strategien burde inkludere alle aldersgrupper og om den burde inkludere å jobbe for å synligjøre ergoterapeuters arbeid i forebyggende team.
Det ble også foreslått flere strategier som å fokusere på habilitering.
– Dette er en gjev pris som gis til medlemmer som har gjort en vesentlig innsats for å fremme ergoterapi. I år går den til ergoterapeuter som fremmer faget vårt på en innovativ, positiv og nytenkende måte på arenaer som når ut til mange, ikke bare ergoterapeuter, sa Ness.
Recoverybloggen blir drevet av Vegard Eide Dall og Thorbjørn Svendsen på frivillig basis. Målet med bloggen er å spre kunnskap og håp på psykisk helsefeltet. Bloggen inneholder intervjuer med personer som har erfaring med psykiske helseproblemer, og med fagpersoner, brukerorganisasjoner og andre som kan belyse temaer som kommer frem i personintervjuene, eller som er aktuelle av andre årsaker.
- Vi er glade og stolte over å få denne prisen. Dette er stort, sa Vegard Dall og Torbjørn Svendsen på Teams.
Prisen gikk også til de to ergoterapeutene Siv Iren Gjermstad og Ingunn Myraunet som driver podcasten Ergotrip med mottoet «Ergoterapi til folket». Helsepodden hadde permiere 14. oktober 2019, og varierer med «fagspesial», som fordyper seg i et fagfelt og «preikepod» hvor temaet fra forrige fagpod utdypes. Ergotrip fikk raskt mange lyttere.
– Kjære landsmøte og alle ergoterapeuter, tusen hjertelig takk for all støtte, sa Ingunn Myraunet over Teams.
Siv iren Gjermstad sitter i forbundsstyret og var derfor til stede på Lillestrøm. Hun fikk overrakt blomster og fat på stedet.
– Tusen takk, sa en rørt Gjermstad.
Av Ingrid Thunem
Norge anerkjenner ikke funksjonshemmedes rettigheter på lik linje med resten av befolkningen. Barne-, rase- og kvinnekonvensjonen er inkorporert, men ikke funksjonshemmedekonvensjonen (CRPD). Dette er ikke bare et problem for oss som har en funksjonsnedsettelse, men en stor utfordring for det norske samfunnet. Det er hele 104 000 personer med funksjonsnedsettelser som står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Skal vi løse klimautfordringene som verden står overfor, er det stor enighet om at det kreves en klimadugnad. Skal vi komme i mål med dugnaden, må alle inviteres.
God helse og livskvalitet
Det mest sentrale bærekraftsmålet for oss i Unge funksjonshemmede er nummer tre, «God helse og livskvalitet». Skal verden oppnå dette og løse framtidsutfordringene, må alle kunne bidra. Funksjonshemmede opplever ofte å ikke få jobben grunnet fordommer og manglende vilje til å tilrettelegge. Dette taper både enkeltindivider og samfunnet på. Mange av oss som har en funksjonsnedsettelse, er vant til å møte motgang og barrierer. Dette kan gjøre oss svært løsningsorienterte og nytenkende, noe som burde gjøre oss til gode kandidater for å arbeide med de klimautfordringene samfunnet står overfor.
På sidelinjen
Arbeidsløsheten er større blant personer med funksjonsnedsettelser enn resten av befolkningen. Det er også en utfordring blant yngre med funksjonsnedsettelser at færre har høyere utdannelse. Det kan se ut til at den tidligere trenden der flere med funksjonsnedsettelser tok høyere utdanning, har snudd. Årsakene til dette er nok sammensatte. Det kan handle om manglende assistanseordninger for høyere utdanning, begrensede muligheter for høyere utdanning dersom man mottar arbeidsavklaringspenger, og manglende tilrettelegging på studiet. Personer med riktig utdanning, som kunne ha bidratt til samfunnet, blir sittende på sidelinjen. Dette skaper utenforskap og manglende livskvalitet. I en ny undersøkelse fant Statistisk sentralbyrå (SSB) at ungdommer med funksjonsnedsettelser har dårligere livskvalitet enn resten av befolkningen (https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/livskvalitet-i-norge-2020).
Universell utforming
Det å skulle leve miljøvennlig og bærekraftig trenger ikke å være særlig krevende. Det snakkes ofte om de små valgene. En av utfordringene personer med nedsatt funksjonsevne møter når de skal være miljøvennlige, er mangelfull universell utforming. Når avisene til stadighet rapporterer om at busselskaper kjører fra personer i rullestol, blir det lettere å ta bilen.
Flere transportmidler er lite tilgjengelige, og mange opplever å måtte melde fra 24 timer på forhånd for eksempel når man skal ha med rullestol på flybussen. Det blir lettere å ta egen bil når du ikke kan stole på de miljøvennlige alternativene.
Jeg bruker selv elektrisk rullestol. Da jeg skulle ta nattoget fra Kristiansand til Oslo, var det så vidt plass til rullestolen min i sovekupeen. Det var en såkalt tilrettelagt kupé, men den hadde ikke tatt hensyn til at det også kreves gulvplass for forflytning til seng. Det ble lange timer sittende i rullestolen.
Manglende opplesning av holdeplassene eller skjermer med digitale trafikkopplysninger skaper barrierer for synshemmede og hørselshemmede. Mange ansatte i Vy og busselskapene gjør en kjempebra jobb. Men svært mange rullestolbrukere og andre med funksjonsnedsettelser opplever systematisk diskriminering når de forsøker seg på kollektivtrafikken. Denne typen diskriminering kan prege deg og gjøre noe med humøret. Det er derfor lettere å ta bilen i stedet for å møte hverdagsdiskrimineringen som ofte forekommer i offentlig transport.
De nye trikkene i Oslo er universelt utformede, og dette skaper en mulighet for at å reise kollektivt i større grad kan bli et valg også for dem av oss som har nedsatt funksjonsevne. Det kan ikke stoppe i hovedstaden. Hele landet trenger universell utforming av transportmidlene, slik at det blir mulig å ta grønne transportvalg for alle, uavhengig av om du har hjul eller ikke.
Likestillingsverktøy
Når du har et assistansebehov, er du helt avhengig av at kommunen din anerkjenner ditt reelle behov. Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) skal være et likestillingsverktøy som gir personer med store funksjonsnedsettelser mulighet til å leve frie liv. Vi i Unge Funksjonshemmede har hørt flere historier der kommunen stikker kjepper i hjulene for ungdommers ønsker om å bidra i klimadugnaden.
Ifølge en nylig rapport lansert av Uloba, opplever 42 prosent ikke å få tilstrekkelig med assistansetimer (https://www.uloba.no/slik-fungerer-bpa-ordningen-i-norge/). En ung jente jeg snakket med, opplevde at det ikke var nok tid til at hun kunne kildesortere avfallet sitt. Det var heller ikke tid i vedtaket til å lage økologisk vegetarmat fra bunnen av. Hun måtte derfor ofte velge ferdigmat. Å reparere klær og gjenstander tar lengre tid enn bare å kjøpe nytt. Det er viktig at ungdom med funksjonsnedsettelser innvilges tilstrekkelig med BPA-timer, slik at de kan leve så miljøvennlig som de ønsker. Nettopp da blir BPA et likestillingsverktøy.
Inkluder alle
Skal Norge og verden nå sine bærekraftsmål, er vi helt avhengige av at hele befolkningen inkluderes. Det å inkorporere menneskerettighetskonvensjonen til personer med funksjonsnedsettelser må være en prioritet, skal vi komme i mål. Mennesker som får oppfylt sine menneskerettigheter, har god helse og høy livskvalitet. Dette vil sikre FNs bærekraftsmål 3, samtidig som det vil åpne dørene for at flere av oss kan bli med i klimadugnaden, enten det er som privatperson eller i arbeidslivet.
Unge funksjonshemmede ønsker først og fremst å bli sett som den ressursen vi kan være. Klimadugnaden kan bare komme i mål når alle er med på laget. Bærekraftsmålenes mantra «Leave no one behind» kan kun oppnås ved å anerkjenne personer med nedsatt funksjonsevne. Sammen kan vi gjøre jorda grønnere.
Foto: Mostphotos/ Michael Erhardsson
Åshild Moldskred har skrevet to bøker før.
– Eg har tidligare gitt ut to ungdomsromaner. Disse handler om Runa, som er halvt bloddrikker, og bestekompisen, Åge. En underliggede tematikk som eg tenkte mykje på under skrivinga, er at det ofte kan vere slik at ein sjølv er sin eigen verste fiende, sier Moldskred.
I «Berre hopp!» møter vi Ingeborg som er vant til å ha Pernille ved sin side hele tiden. En kul og sterk bestevenninne som vet hva hun skal si hvis noen prøver å erte Ingeborg for høreapparatet. Men nå er de blitt uvenner, og Ingeborg blir stadig minnet på at hun er annerledes. En dag da alt er ekstra vanskelig, gir storebroren til Ingeborg henne en utfordring: For at hun skal slutte å bry seg om hva andre sier om henne, skal hun gjøre fire ting som hun aldri har turt før. Men hvordan skal hun tørre det? Gjøre noe som er så skummelt at hun knapt våger å tenke på det? Og hvordan kan du egentlig vite om du er blitt et tøffere menneske?
– Hvorfor skrev du denne boken?
– Tematikken var med meg heilt frå starten. Eg visste at eg ville skrive om ei jente med høyreapparat, som sleit med sjølvtilliten. Eg hadde då sjølv brukt høyreapparat i mange år, men var likevel ikkje komfortabel med å fortelje dette til kven som helst. Eg følte på ei skam over å vere høyreapparatbruker og var lei av å kjenne det slik. Gjennom hovudpersonen, Ingeborg, kunne eg skrive om eigne opplevingar og tankar rundt det å ha ei slik funksjonsnedsetting.
Moldskred mener det er viktig å normalisere at mange mennesker lever med en funksjonshemming.
– Det er mange som lever med både synlege og usynlege funksjonshemmingar, og det er leit dersom dette skal gjere at barn og unge går rundt og føler at dei ikkje passer inn. Dessutan tenker eg at ein del har lite kunnskap om kva det vil seie å ha ei funksjonsnedsetting. Som det at man faktisk kan henvende seg til nokon som sit i rullestol, i staden for å prate til sidemannen. Eller at folk med høyreapparat ikkje nødvendigvis likar at andre snakkar overdreve sakte og høgt.
– Hva håper du barn tenker etter å ha lest boken?
– Eg ønsker sjølvsagt at barna skal få eit lite innblikk i korleis det kan vere å leve med nedsatt høyrsel. Men det er også fint dersom lesaren kan reflektere litt over kvifor det ofte er så vanskeleg å like seg sjølv. Lærar Signe seier i boka at: «Viss vi liker oss sjølve, liker vi andre betre.» Eg trur det ligg ein del sannheit i dette. Og forhåpentligvis tenker barna at ein ikkje trenger å vere perfekt for å vere bra nok.
Av Else Merete Thyness
Både Flaten og Solberg er ansatt ved Habilitering- og rehabiliteringstjenesten i Fyllingsdalen og Laksevåg i Bergen.
– Da pandemien kom var vi forberedt på å ta imot pasienter med ettervirkninger av covid-19, men i hele 2020 fikk vi bare to henvisninger. Da begynte vi å gjøre undersøkelser selv og forsto at behovet for tilbud likevel var stort, forteller de.
Med full støtte av enhetsleder Mona Moan startet de arbeidet med å utvikle et gruppetilbud. De samlet informasjon om ettervirkninger av covid-19 og tok også kontakt med rehabiliteringssentre med erfaring med korona. Rapporten «Pasientforløp for rehabilitering av pasienter innlagt med covid-19-sykdom i spesialisthelsetjenesten i Helse Sør-Øst», var også viktig bakgrunnsinformasjon. Åttende mars er Flaten og Solberg klare for å ta imot den første gruppen på ti.
– Dette er mennesker i yrkesaktiv alder som har vært vant til et aktiv liv med jobb, barn, fysisk aktivitet og et sosialt liv. Etter sykdommen erfarer de at de ikke klarer å ta hverdagen tilbake. De sliter med fatigue, tung pust, hukommelsesvansker, konsentrasjon og oppmerksomhet, og de fleste av dem er delvis eller helt sykmeldte, sier Oda Mølmesdal Flaten.
Gruppeopplegget skal gå over åtte uker med to ukentlige samlinger, og det skal være et mestringstilbud med undervisning i aktuelle temaer som energiøkonomisering, pusteteknikker og avspenning og gradvis styrke- og utholdenhetstrening.
– Vi vil gi dem en verktøykasse slik at de kan mestre hverdagen bedre, sier Mariell Solberg Medås.
Det var hun som fant på navnet Kompani-Covid.
– Kompani handler om fellesskap, om å gjøre hverandre gode og løfte hverandre opp og fram. Dette tilbudet skal også være en form for likepersonarbeid der folk møter andre i samme situasjon og ser at de ikke er alene om dette, men en del av et samhold, sier hun.
Av Yrkesetisk utvalg
Dette uttalte en av deltakerne på Yrkesetisk utvalgs rundebordskonferanse om begrepet ErgoteraTid. Deltakerne var fra store deler av landet og representerte både kommune, spesialisthelsetjenesten, NAV og utdanning. Et av formålene med konferansen var å skape debatt rundt etiske utfordringer som skulle gi grunnlag for et debattinnlegg.
Faglig kvalitet innenfor stramme tidsrammer?
Tidspress knyttet til arbeidsoppgavene ergoterapeuter skal utføre, synes å være gjennomgående uavhengig av hvor en arbeider. Det stilles krav til faglig forsvarlighet, samtidig som det er forventninger fra pasienter, brukere, pårørende, samarbeidspartnere og arbeidsgivere. Hva skal tiden fylles med? Hvor lang tid er det forventet at arbeidsoppgavene skal ta? Uenighet om slike spørsmål kan skape en lite tilfredsstillende arbeidssituasjon, og det kan også få konsekvenser for pasientsikkerhet og kvalitet i arbeidet.
Tidspresset fører til at man blir tvunget til å ta snarveier. Kartlegging ble nevnt som en av prosessene som ble forsøkt gjennomført raskere for å spare tid. Dette hadde for flere ført til konsekvenser, eksempelvis at man bommet på tiltak. Dermed ble tiden man opprinnelig hadde spart, spist opp av tiden man brukte på å rette opp feilen.
Vi spurte deltakerne: Når vet du at du har vært en effektiv ergoterapeut? Det var enighet om at både når en har fornøyde brukere og når en har fått tatt unna en del oppgaver, kunne en oppleve seg selv som effektiv. Det ble understreket at effektivitet og kvalitet ikke er motsetninger.
En av deltakerne sa at «Hvis vi skal overleve må vi bruke halvparten av tiden vi gjør nå». Det ble reist problemstillinger omkring hvem som skal være fornøyd med den jobben vi gjør, er det ergoterapeuten eller brukeren? Det ble også stilt spørsmål ved om vi gjør ting som vi egentlig ikke hadde trengt å gjøre? Det var delte meninger om hvorvidt ergoterapeuten skal inn tidlig i hjelpemiddelsaker, eller om de skal ivareta de mere komplekse sakene.
Digitalisering
– en løsning eller en utfordring?
En undersøkelse fra Norsk eHelsebarometer viser at om lag halvparten av helsepersonell opplever at digitalisering ikke gir mer tid til pasientkontakt, og at brukerne deler denne oppfatningen. Deltakerne på rundebordskonferansen var delte i om digitalisering ville løse noe av tidsklemma. Innenfor NAV ble det fremhevet at digitaliseringen hadde vært en nødvendighet. Deltakere fra andre tjenester var splittet i sine oppfatninger omkring hvorvidt digitalisering var et gode.
Eldre er den fremtidige brukergruppen, det er kanskje nå innenfor et lite tidsvindu at de eldre ikke har den digitale kompetansen. 68-generasjonen som kommer nå, vil kanskje kreve mere av oss som ergoterapeuter da de vil ha digital tilgang til å se oss i kortene. De vil ikke ringe til oss for å spørre oss om hjelp til å sjekke ut noe for dem på NAV. Nei, de vil ringe oss og si de har sett på «mitt NAV» at vi ikke har gjort det vi skulle.
Kan en av løsningene være at ergoterapeuter må være med på å utvikle de digitale løsningene slik at de er til hjelp både for oss og brukeren?
Lovpålagt – men hva skal tjenestene inneholde?
Faglig kvalitet og forsvarlighet innebærer blant annet et ønske om å gjøre en best mulig jobb. God utredning, behandling og oppfølging forutsetter en god relasjon mellom pasient/bruker og helsepersonell, og også mellom pårørende og helsepersonell. Alle disse faktorene er innbakt i ergoterapeuters yrkesetiske retningslinjer, og gjennom disse har vi også forpliktelser overfor pasienter, brukere, pårørende, arbeidsgiver og kollegaer. Ifølge helsepersonelloven innebærer helsepersonells yrkesutførelse en rekke plikter, eksempelvis dokumentasjonsplikt, meldeplikt, opplysningsplikt, ivaretagelse av barn som pårørende samt å iverksette behandling på bakgrunn av en forsvarlig utredning.
Samtidig plikter helsepersonell å unngå unødig ressursbruk, hvilket innbefatter både penger og tid, en vurdering som til en viss grad må baseres på skjønn. Dette for at pasient eller bruker ikke skal påføres unødvendig tidstap.
Nå er ergoterapi lovpålagt, men hva er det som konkret lovpålegges? En av deltakerne hadde en stilling på 10 prosent i en kommune og 20 prosent i en annen. Begge kommunene har imøtekommet lovpålegget, men hvordan skal ergoterapeuten svare på forventningene til innholdet i disse stillingene? I lys av dette kom det opp betraktninger om at det mangler noe som definerer hva innholdet i tjenesten minimum skal være, og det ble etterspurt kvalitetsgarantier.
Avdekker ergoterapeuter etiske dilemmaer?
Det var få deltakere som hadde noen fora for å diskutere etiske dilemmaer. Samtidig mottar Yrkesetisk utvalg svært få saker. Yrkesetisk utvalg ønsker å få saker fra ergoterapeuter. Ikke for at vi skal løse dem, men for å være med å drøfte sakene. Utvalgets mandat er blant annet å sette av tid til å drøfte etiske utfordringer som ergoterapeuter har i hverdagen sin. Yrkes etisk utvalg ønsker å være en bidragsyter for alle medlemmene.
Dersom ergoterapeuter lettere kan identifisere etiske dilemmaer ved egen yrkesutførelse, i denne sammenhengen tilgjengelig tid og prioriteringer, vil de samtidig kunne adressere eventuell opplevd slitenhet, utilstrekkelighet eller utilfredshet i samtale med overordnet. Først når vi avdekker årsakene, kan vi finne løsninger.
Send svar på debattinnlegget til: emt@ergoterapeutene.org
Av Redaksjonskomiteen
Er vi «ferdig snakka»?
Brundtland-kommisjonen sammenlignet i sin tid bærekraft med en stol som sto på tre ben:
• økonomisk bærekraft
• miljømessig bærekraft
• sosial bærekraft
Ergoterapeuter bidrar innenfor alle disse tre områdene. Vi arbeider med forebygging, helsefremming, rehabilitering, mestring, deltakelse, universell utforming og digitalisering, for å nevne noe. Dersom bærekraftsmålene skal nås, må helse- og velferdstjenestene dreies mot tjenester som utløser ressurser. Ergoterapeuters kjernekompetanse handler om akkurat dette. Er det nok?
Flere valg
Flere av Sveriges ergoterapeuter argumenterer for at ergoterapeuter kan være en positiv kraft for miljøvern. Petra Wagman, svensk ergoterapeut og forsker, foreslår at ergoterapeuter kan støtte bærekraftig utvikling gjennom for eksempel boligtilpasning som gjør det mulig for en person i rullestol å kildesortere, og ved å argumentere for økt bruk av offentlig transport. Man kan også være en pådriver for at arbeidsstedet skal ha så lite økologisk fotavtrykk som mulig. Magnus Zingmark peker på at ergoterapeuter ofte foretrekker individbaserte intervensjoner, mens gruppeintervensjoner kan vise seg mer bærekraftige, blant annet fordi det er billigere (1).
Ergoterapi og klimaendringer
Diane Smith, Kayley Fleming og tre andre forfattere gjennomførte et litteratursøk på ergoterapi og bærekraft og publiserte i 2020 artikkelen: Occupational Therapy and Environmental Sustainability: A scoping review. (2) I artikkelen tar de utgangspunkt i at klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet og undersøker hvordan ergoterapeuter kan fremme bærekraftige aktiviteter og miljøvennlige omgivelser.
• Én artikkel pekte på at Modellen for menneskelig aktivitet, utviklet av Gary Kielhofner, kan brukes som referanseramme for å undersøke om personen er positiv eller negativ til å ta hensyn til miljøet (vilje), hvorvidt personenes vaner er bærekraftige og om miljøet rundt hemmer eller fremmer bærekraftige aktiviteter. (3)
• Hocking og Kroksmark (4) foreslo flere måter ergoterapeuter kan fremme bærekraftige aktiviteter som hagebruk, samkjøring og økt bruk av sykkel som transportmiddel.
• Gower foreslår at ergoterapeuter kan øke bruken av videosamtaler med brukere for å redusere reising.
Med andre ord: Ergoterapi har et potensial til å fremme menneskelige aktiviteter som bidrar til forbedret individuell og global helse.
Hva er viktig for meg?
Norsk Ergoterapeutforbund har vært med på å innføre spørsmålet «Hva er viktig for deg?» i norsk helsevesen. Dette begrepet har sikret brukermedvirkning. Kan vi utvide til også å spørre: Hva er viktig for miljøet?
Kilder
Av Susanne Grødem Johnson
Jeg kom likevel til å tenke på at mennesker med alvorlig psykisk lidelse har redusert levealder i forhold til mennesker uten psykiske vansker (1). Det er mange grunner til dette, men en grunn som oppgis er at flere mennesker med psykisk vansker røyker (1). Blant annet er det dobbelt så mange mennesker med angst og depresjon som røyker enn den alminnelige befolkning (2). En viktig måte å forbedre folkehelsen til mennesker vil blant annet være å forebygge og redusere røyking (3).
Det er en viktig forutsetning i ergoterapi at alle mennesker har rett til selv å velge aktiviteter de ønsker å utføre. Brukermedvirkning og selvbestemmelse verdsettes høyt. Det er likevel et paradoks at forventet levealder er så mye lavere for mennesker med psykiske lidelser. Hvis vi ikke setter søkelys på røykeavvenning og mulighet til å stumpe røyken, gjør vi kanskje disse menneskene en bjørnetjeneste. Røykeslutt kan og skal aldri tvinges på noen, men tilbud og mulighet til å kunne gjøre denne endringen i livet bør i alle fall gis. Unngår vi å ta opp tematikken fordi vi er for opptatt av at alle har rett til å velge sine aktiviteter, inkludert de «mørke»?
Å utjevne helseforskjeller er viktig for ergoterapeuter, i tråd med Occupational Justice (lik rett til aktivitet, min oversettelse). For å bidra til å utjevne helseforskjeller må man ta tak i de bakenforliggende forskjellene, hvor levevaner, sosial støtte og andre miljøfaktorer har en direkte innvirkning på helsa (3). Å hegne om at alle har rett til å velge sine egne aktiviteter, inkludert de «mørke» aktivitetene, er viktig. Likevel bør vi iblant tørre å stille spørsmål ved valgene som tas, og legge til rette for mulighet til endring, for slik å bidra til å utjevne helseforskjeller i befolkningen.
Referanser
Svar på debattinnlegg sender: emt@ergoterapeutene.org
Av Vegard Horne
Alle, også han, visste at han ikke ville bli mer enn kanskje tredve år gammel. Med meg hadde han satt seg et mål om å kunne åpne brusflasker selvstendig. Ved å mestre dette visste han at moren ikke trengte å hjelpe han. Når gruppen omkring den individuelle planen møttes, ble jeg av fastlegen hans spurt om hvordan jeg kunne la en overvektig ungdom lære seg å håndtere brusflaskene selvstendig? Idet jeg påpekte at dette var hans mål, ble jeg bare møtt med stillhet. Det viste seg etter hvert at ingen av målene i den individuelle planen var mål hovedpersonen hadde formulert selv. Det var heller ikke planlagt at han selv skulle delta i framtidige møter. Altså; en individuell plan uten noen form for individuell påvirkning. Jeg har mange flere slike eksempler og vil bare minne om at en individuell plan er en rettighet som skal inneholde enkeltpersonens mål.
Selv om man stadig har møtt på lignende situasjoner, har rehabiliteringsfeltet for meg vært det mest interessante å arbeide innen. Min daglige motivasjon var at man potensielt kunne bidra til opprettholdelse av enkeltmenneskets verdighet. Og det interessante var at pasientene eller brukerne hadde mål som omhandlet å kunne utføre daglige aktiviteter som var viktige for dem som person. Det kunne for eksempel handle om å male, lage matretter, holde seg rene eller å handle på butikken. Dette gjaldt både barn, voksne og eldre. Det å ha utgangspunkt i enkeltmennesket egendefinerte ønsker og behov var det mest meningsfulle jeg personlig kunne gjøre.
Samtidig vet jeg at det finnes kolleger med et annet syn på hva rehabilitering skal være. Fagpersoner som mener at enkeltmenneskets egne mål kanskje er uhensiktsmessige å ta utgangspunkt i, da mange ikke vet sitt eget beste. Fagpersoner som mener at pasientene eller brukerne må veiledes til å forstå hva som egentlig er viktig. Jeg har alltid funnet en formyndersk, myk paternalisme utfordrende å forholde seg til. Jeg vil påstå at slike holdninger er uetiske og per definisjon i konflikt med rehabiliteringsprosessens hensikt. Jeg ønsker å framheve at enkeltmenneskets livsverdier skal være kjernen i rehabilitering, og det danner utgangspunktet for denne teksten.
Hva er rehabilitering og hva er humanisme?
Først bør vi bli enige om noen sentrale begreper. For noen år siden ble rehabilitering definert som en prosess som skulle «(…) ta utgangspunkt i den enkelte pasients og brukers livssituasjon og mål.» (1). Les sitatet på nytt, og spør deg selv om du, eller dine kolleger egentlig tar utgangspunkt i den enkeltes mål? Jeg mener utgangspunktet er godt og beskrivende for hva rehabilitering bør være. Samtidig er det flere som synes den gir for mye makt til tjenestemottakeren.
Beskrivelser over hva som bør være sentrale prinsipper for det vi nå omtaler som rehabilitering har eksistert over mange tiår. Det har gjennom tidene vært flere forsøk på å fange rehabiliteringens essens i noen få ord. Tidlig på 1960-tallet ble attføring definert som «(…) det planmessige arbeid for å hjelpe uføre (funksjonshemmede) personer til å oppnå størst mulig selvhjulpenhet, normal beskjeftigelse og sosial tilpasning.» (2). Læreboken sitatet er hentet fra, beskriver attføringsprosessen som en individuell prosess, men samtidig at målsetting omkring klienten er noe som utarbeides av ulike fagpersoner. Tretti år senere konstaterte psykologiprofessor Ivar Lie at ved å «(…) knytte rehabiliteringsmålene til personens egne ønsker har vi tatt konsekvensene av at rehabilitering dreier seg om valg av livsverdier.» (3). Altså enkeltmenneskets valg av livsverdier, ikke fagpersonens råd om det gode liv. Lie satte dermed ord på det som senere ville bli mer regelen enn unntaket.
Et tiår senere ble rehabilitering for første gang i Norge behandlet som et overordnet begrep. Det ble da definert som tverrfaglige prosesser for «(…) å gi nødvendig assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogeleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking sosialt og i samfunnet.» (4). Altså er rehabilitering et felt som over relativt kort tid, har beveget seg fra å ta utgangspunkt i generelle målsettinger frembragt av fagpersoner, til å ta utgangspunkt i enkeltmennesket ønsker.
Wackerhausen (5) beskriver at humanismens utvikling fra renessansen og fram til vår samtid har noen sentrale kjennetegn. Det mest sentrale er respekten for individets autonomi, egenverdi og ukrenkelighet. Videre er det å tolerere menneskets unike perspektiv og muligheter for å forme sin egen tilværelse, humanismens kjerne. Menneskerettighetene er for øvrig noe man kan omtale som humanismens stentavle. Humanismen har enkeltmennesket som et mål i seg selv.
Rehabilitering som humanistisk prosess
Rehabiliteringens og humanismens fokus på enkeltmenneskets egenverdi er selvsagt den største likheten. Jeg vil våge å påstå at rehabilitering er humanisme satt i system. Men hvorfor er det viktig i hele tatt å påpeke at humanisme er rehabiliteringens utgangspunkt? Hvis vi glemmer at enkeltmennesket er hva man innen rehabilitering faktisk tar utgangspunkt i, mister både fagpersonene og tjenestemottakerne seg selv.
Så spør du kanskje deg selv: hva med de menneskene som på grunn av funksjonsnedsettelser ikke kan konstruere sine personlige målsettinger? Da bør man selvsagt spørre seg hva de som kjenner personene best sier. Hva tror de personen ville valgt? Hvis det ikke er mulig å få tak på enkeltpersonens målsetting – kan man da per definisjon kalle det for rehabilitering?
Hvordan kan vi sikre at framtidens profesjonelle som arbeider innenfor rehabilitering tar utgangspunkt i enkeltmennesket – og som et minimum følger humanismens grunntrekk? Bør man for eksempel heller utdanne framtidens ergoterapeuter under institutt for humaniora enn for helse- og omsorg? Eller bør man allerede fra grunnutdanningene legge større vekt på enkeltmenneskets verdi innenfor rehabilitering og andre felt? Hvordan kan vi sikre at en individuell plan – virkelig er ett individs plan? Kan slike problemstillinger løses ved rehabiliteringens humanistiske fordring?
Referanser
Svar på debattinnlegg sender: emt@ergoterapeutene.org
Norsk Ergoterapeutforbund
Stortingsgata 2, 0158 OSLO
Tlf: 22 05 99 00
Epost: post@ergoterapeutene.org
Ansvarlig redaktør:
Else Merete Thyness
E-post: emt@ergoterapeutene.org
Mobil: 95 73 93 13
Annonseansvarlig:
Erik Sigurdssøn
E-post: erik@addmedia.no
Mobil: 90 03 09 43
Ergoterapeuten er medlem av
Fagpressen
Ergoterapeuten er utgitt av
Norsk Ergoterapeutforbund
www.ergoterapeutene.org
